RSS Feed

1 kjole og 2 skjørt

Posted on

Dette blir et ganske kort innlegg, i all hovedsak for å dele tre ulike plagg som befinner seg på årets ønskeliste for kjoler og skjørt. Alle tre er fra EMP, og linkene fører direkte til plagget jeg skriver om.

Først ut er det korteste skjørtet jeg ønsker meg i år. Jeg forelsket meg fullstendig når jeg kom over det, noe som jo ikke er så rart siden det er rett ned min stilgate. Jeg har alltid elsket alt som er frynsete, hullete, rysjete, slitt og hva du nå greier å komme på slags ord i den retningen. Skjørtet har blonder, glidelås og avtagbart belte. Navnet er «Cat skirt», og det er på alle måter bestemt at dette skal befinne seg i klesskapet mitt innen utgangen av 2017.

Når jeg først hadde funnet skjørtet over, så jeg et som lignet en del, bare i lang versjon. Der det korte er ca 50 cm langt, går dette til midt på låret, men med detaljer som strekker seg til anklene. Også her finner man blonder, og skjørtet går i lag på lag – men dette har elastisk strikk i livet, ikke glidelås. Det ser også ut til å være uten lommer, men det kan jeg leve med.

Sist ut på listen min denne gangen kommer «Ladies Slub Jersey Dress». Denne er svart og i bomull, rett over 80 cm lang og kommer med snøring i livet.

Årets ønskeliste 2016

Posted on

Jeg pleier ikke å ha så veldig mye ulikt jeg faktisk ønsker meg til jul, og standardsvaret mitt til dem som lurer pleier å være «mette barn og snille folk» – noe som jeg vet er et ganske så umulig ønske å oppfylle for de fleste.
Allikevel forsøker jeg som regel å finne et eller annet som jeg kan sette opp på listen min over ting jeg ønsker meg, og i år som i fjor har jeg samlet sammen en del. Denne gangen har det faktisk blitt mer enn noen gang før, av den enkle grunn at jeg helt i slutten av november kom over en (for meg) ukjent nettbutikk som ble kjærlighet ved første blikk. Ingen av de tingene som er nevnt her kommer derfra, men det kommer flere innlegg utelukkende derfra i løpet av desember.

Det første som står på ønskelisten min i år er faktisk en regnjakke fra Sykkelpikene. Den er svart, med grå blomster på og er i bomull og nylon. Jakken er både vind- og vanntett, med vanntett glidelås. Og kragen – herregud, den kragen! Jeg har forelsket meg helt. En liten kuriositet her er jo at dette er den aller første regnjakken jeg har hatt lyst på i hele mitt liv. Dersom jeg finner et par støvler også nå kan jeg kalle meg regnklar!

Det neste på listen min er en torshammer i smijern med lærrem og ulvehoder fra Alvestein.
Hammeren er 5×3 cm, og håndlaget. I dag er den vel et ganske vanlig motiv, både av dem som har et forhold til åsatrua og guden Tor, og av dem som ikke har det. For meg virker det som om mange i dag har begynt å bruke torshammeren som et symbol på det å være norsk, eller som en slags respekt til røttene sine.
Selv har jeg lett etter en jeg liker over veldig lang tid, og endelig funnet denne – som smeltet hjertet mitt med en gang!

Som nummer tre kommer «hvilken som helst t-skjorte herfra!» Altså, jeg er herved forelsket i en butikk tror jeg.

Det fjerde og siste ønsket mitt på denne listen er H&R London Retro Cherry kjole (størrelse 36) fra midnatt.no – en kjole jeg har siklet på i hele år, uten å noen gang ta meg råd til å kjøpe.
Optimalt sett følger det med et underskjørt på 60 cm her også, for å gi den riktige effekten av kjolen. Åh, nå skal jeg gå å drømme en stund!

Hva ønsker du deg til jul i år?

«En herlig røre»

Posted on

20161003_155531

Forfatter: Janet Evanovich
Utgitt: 1994
Type bok: Roman

«Møt den arbeidsledige Stephanie Plum:
Hun er blakk, bilen er konfiskert, kjøleskapet er tomt og regningene bare hoper seg opp! I ren desperasjon tvinger hun sin brokete fetter til å ansette henne som – av alle ting – dusørjeger!
Forviklingene stiller seg raskt i kø for den ferske dusørjegeren, som ikke akkurat er vant til å måtte hanskes med sleipe og harbarkede kriminelle. Tar hun utfordringen eller blir Stephanies første oppdrag hennes siste?»
-Bokens bakside.

En herlig røre er den første boken i serien om Stephanie Plum, og den absolutt morsomste boken jeg har lest i mitt 24 år lange liv!
Den er skrevet på en så nær måte at vi alle kan kjenne oss igjen i stakkars Stephanie og hennes problemer, selv om svært få av oss nok har vært i nærheten av en dusørjeger – langt mindre jobbet som en. Allikevel er problemstillingene så nære, så kjente og kjære at alle ser seg i dem. Vi har alle vært der, sultne og trøtte og slitne, bare klare for en glovarm dusj og en myk seng å sove i. Men så må vi kle på oss jakke og sko for å gjøre noe skikkelig ubehagelig i stedet, en av de mange greiene vi har utsatt og utsatt helt til nå, når det ikke kan utsettes lenger.
Det er ikke så veldig ofte jeg leser bøker med en humoristisk tone, rett og slett fordi jeg selv har så dårlig humor at jeg sliter med å finne morsomme bøker annet enn i barnelitteraturen – men denne hentet virkelig frem latteren i meg. Jeg lo allerede på tredje siden i boken, og det fortsatte jeg med ut siste side.

Foreløpig tror jeg ikke det er gitt ut flere enn denne på norsk, men jeg venter i spenning på neste – og når den kommer har jeg plass til den i bokhylla mi.

Om du er glad i morsomme bøker er altså dette en bok du burde få med deg!
Boken er i salg hos Adlibris, og kan bestilles rett hjem ved å trykke her. Eller du kan låne den på biblioteket ditt!

Makeup-tour

Posted on

img_20160911_174331

 Selv om jeg ikke er den som har for vane å sminke meg så ofte, så har sminkesamlingen blitt ganske omfattende med årene. For meg har det viktigste vært å finne produkter jeg er fornøyd med – og den kriterielista har ikke endret seg mye med årene. Jeg innrømmer med en gang at jeg gjennomsnittlig ikke tenker som en veganer, og derfor heller ikke har unngått produkter som inneholder for eksempel bivoks – men jeg forsøker så langt jeg kan å unngå merker som driver dyretesting.
På bildet over ser dere så godt som all sminken min (jeg har utelatt hårprodukter, ting jeg ikke har testet ennå og det jeg ikke bruker), og for tiden er det kofferten i midten jeg har aller mest i bruk. Den inneholder fem paletter med øyenskygger, øyenbrynsblyant og pensel, eyeliner og lipliner, tre ulike børster (pluss fire til øyenskyggen), leppestift, neglelakk og rouge. Jeg har ikke prøvd neglelakken og leppestiften siden begge deler har en oransje tone, og jeg er litt redd den skal bli latterlig grell mot huden min. Derimot har jeg forelsket meg helt i paletten med øyenskygger øverst til høyre (svart, grå, brune og hvite toner), samt i eyelineren. Produktene er veldig pigmenterte og setter god farge, de kliner ikke og holder godt – både med og uten foundation.
Jeg kjøpte den gjennom Netthandelen for noen år siden, og det eneste jeg egentlig vet sikkert om den er at den kommer fra Vittoria.

20160911_044706

 Mascara er noe av det absolutt aller viktigste for meg. Jeg bruker ikke løsvipper, og dermed blir det enda viktigere for meg at mascaraen jeg bruker gir god farge og lengde på vippene, at den ikke klumper (når jeg ikke vil at den skal klumpe), at den ikke tørker ut samt at børsten er god å bruke. Til nå har jeg funnet tre ulike mascara som fyller kriteriene mine, med en absolutt favoritt fra Makeup Mekka.
Den første mascaraen jeg fant som fungerte for meg er Wonder lash mascara fra Oriflame. Den har en supergod børste som ligger godt i hånden og påfører mascaraen superjevnt. Børsten har to ulike sider, den ene siden har ganske tett børste og er veldig fin til å påføre mascaraen, mens den andre er tynnere og lengre – noe som gjør den perfekt til å spre mascaraen ut på vippene, fjerne klumper og fordele den jevnt. Jeg vet ikke om denne mascaraen er i produksjon lenger, men jeg vet de har en som ligner – og en haug andre.
Den andre mascaraen jeg bruker er Hypnose Volume-a-porter fra Lancome. Denne har en supertynn børste, noe som gjør at den ikke påfører så mye farge som jeg ønsker at mascaraen min skal gjøre. Børsten er veldig tynn, noe som gjør at mascaraen legger seg jevn på vippene uten å klumpe, og den hverken renner eller tørker ut – i tillegg er jo selve forpakningen helt nydelig! Jeg har forelsket meg i denne til bruk på undervippene i det daglige siden jeg ikke trenger like sterk farge nede som oppe, samt til de pene tilstelningene i livet mitt. Så om du er på jakt etter en mascara som en litt sær gammel tante ikke vil henge seg opp i, er det denne du leter etter.

Så til den absolutte favoritten min – Massive 5XL volume mascara fra Makeup Mekka.
Dette her er den absolutt desidert beste mascaraen jeg noen gang har hatt i min eie. Den har en ganske tykk børste som påfører gode mengder med mascara, uten å klumpe eller renne. Jeg liker vanligvis ikke tykke børster fordi de ikke fordeler mascaraen på en like god måte som tynnere børster, men denne er stikk motsatt. Mascaraen hverken klumper eller legger seg i «lag» som enkelte mascaraer kan gjøre, og børsten fordeler supergodt ut over vippene. Samtidig virker den forlengende på vippene, samtidig som den gir et inntrykk av at jeg har tykkere og flere vipper enn hva jeg egentlig har.
Et stort ekstra pluss er at den ikke er dyretestet, siden Makeup Mekka ikke tester noen av sine produkter på dyr. I tillegg er produktene til Makeup Mekka snille mot sensitv hud, noe som er veldig bra for meg! De har mindre enn 0,0001 % allergiske tilbakemeldinger på produktene sine – bruk et øyeblikk på å ta det inn over dere folkens! Jeg har veldig var hud, og har ofte prøvd sminkeprodukter som har gitt meg kløe eller utslett – det har aldri skjedd her. Jeg må også nevne at mascaraen hverken renner, tørker ut eller stivner på vippene – hurra!
Og dere, når vi først snakker om Makeup Mekka – de ønsker å få ned unødig bruk av emballasje, samtidig som de forsøker å gjenbruke mest mulig av emballasjen. Dette her fortjener rett og slett applaus altså!

20160911_044424Når det gjelder Eyelinere er jeg egentlig skikkelig kjedelig. Jeg har aldri brukt annet enn standard svart eyeliner kjøpt inn på enten H&M eller Cubus.
Jeg har landet på en blyant fra Maybelline og en blyant fra Yves Rocher – det er dem dere ser på bildet. De begynner å bli ganske gamle nå, og jeg er dermed på jakt etter en ny eyeliner jeg kan bruke, men foreløpig har jeg ikke funnet noen som har ropt navnet mitt.
På grunn av at jeg har veldig følsom hud har jeg slitt med å finne en god flytende eyeliner som jeg faktisk kan bruke, men for noen uker siden fant jeg den endelig hos Dragens Hule. Eyelineren kommer fra StarGazer, og er ikke testet på dyr. Den hverken renner, eller klumper og tørker superraskt etter påføring. Den kjennes ikke tung å ha på eller rundt øynene, og så langt har den ikke gitt meg et eneste utslett i ansiktet. Penselen er veldig tynn, og gir et fint resultat nesten uansett hvor uvant man er med påføring av liner.
Selv har jeg forelsket meg veldig i hvor god pigmentering den har – og hvor godt fargen sitter. Den holder ut hele dagen på øyelokket, mens den på våtlinja ikke trenger å friskes opp før mange timer ut på kvelden.

20160911_044400

De fleste øyenskyggene jeg bruker ligger i kofferten jeg viste frem øverst i innlegget, og dermed har jeg bare to ulike jeg føler et behov for å nevne her. Den ene er White matt fra Stargazer, og deler alle fordeler med eyelineren deres. Øyenskyggen er veldig pigmentert og setter god farge på huden både med og uten foundation eller primer. Den sitter godt og holder lenge, er enkel å påføre og den «pudrer» ikke underveis i påleggingen. Den aller største fordelen er at denne også kan brukes som pudder, og også da gir den en veldig god effekt. Jeg har nevnt denne øyenskyggen på bloggen tidligere, sammen med toppen jeg bestilte hjem fra Dragens Hule sammen med denne.
Den andre skyggen jeg føler for å nevne er Baked eyeshadow number 5 fra Sivanna Colors. Jeg er faktisk usikker på om det er det den egentlig heter, men nummeret stemmer og jeg har ikke funnet noe annet navn noe sted. Jeg fikk denne i gave av noen for en stund siden så jeg aner ikke hvor den er kjøpt, men forsøkene mine på å google den har henvist meg til Ebay – så da er det vel dit dere må om dere vil ha tak i denne. Fargen er veldig pigmentert, sitter lenge og pudrer ikke under påføring. Den sklir heller ikke rundt på øyelokket etter en stund som enkelte andre skygger gjør. Formen på den overrasket meg litt når jeg først fikk den, men jeg regner med det handler om «baked» i navnet – jeg har ikke lagt merke til noen særlig forskjell på denne kontra en «vanlig» skygge, så dersom noen vet hvor forskjellen egentlig ligger må dere gjerne gi lyd fra dere!

20160911_044802Et av yndlingsmerkene mine når det kommer til sminke er No7, og det er fra dem børsten jeg bruker til påføring av foundation kommer fra. Børsten jeg bruker er egentlig ikke en foundationbørste, men en bronzerbørste som jeg har forelsket meg i til et utilsiktet bruk. Den er litt dyr, men det er veldig verdt det! Børsten er supermyk, den gir et jevnt og fint resultat og den kladder ikke til sminken dersom du må gå over med et lag nummer to.
Den lille boksen ved siden av er en øyenskygge jeg har hatt i flere år. Det var det aller første produktet jeg fikk fra No7, og jeg har fortsatt ikke brukt den opp. Fargen er veldig lik min egen hudtone, og selv foretrekker jeg mer skrikende farger. Men til enkelte anledninger passer den kjempefint, og i kombinasjon med mascaraen fra Lanome jeg nevnte tidligere er denne helt perfekt.

20160911_044555

Leppestift er et ganske nytt fenomen i livet mitt. Tidligere har jeg bare brukt gloss eller pommader, men det siste året har gleden over leppestift nådd også meg. Foreløpig er jeg vel fortsatt mest komfortabel med lipliner kombinert med en lipgloss, men jeg skal lære meg å bruke leppestift som en vane på sikt.
Så langt har jeg fått tre virkelig store favoritter – den ene er «gammelt nytt» siden jeg har hatt den i mange år, mens de to andre er nyinnkjøpte forelskelser. Den eldste av dem er #81 Goth fra Viva la Diva. Denne er svart, og veldig pigmentert – allikevel kan den være vanskelig å påføre siden den er ganske glatt. Jeg har kommet fram til at det skyldes at den inneholder vitamin E – noe som gir meg veldig myke og fine lepper, så jeg skal egentlig ikke klage selv om den er litt vrien å påføre. Ulempen ved det blir allikevel at den kjennes klissete ut på leppene, men det er ikke noe som blir veldig fremtredende om man ikke bruker for tykke lag. Den falmer kanskje litt fort, men i motsetning til de fleste andre leppestifter jeg har prøvd, falmer denne på en pen måte. Etterhvert som den falmer blir den mer grå enn faktisk blass, og det ser dermed ikke stygt ut like fort som jeg er vant til. Som et stort pluss i boka kan jeg nevne at den også er vegansk!
Den neste leppestiften jeg forelsket meg i er Violet riot matte fra Smashbox. Den har en lilla tone, og pigmenterer veldig godt. Jeg fikk den av samboeren en gang tidligere i sommer, og det ble en av de store favorittene gjennom hele sommeren i år. Den sitter godt på leppene, den tørker ikke ut og den holder ganske greit også når du spiser og drikker. Den som alle andre leppestifter falmer over tid, men personlig synes jeg denne sitter noe lengre enn andre jeg har pleid å bruke.
Den siste leppestiften i mitt liv er Rouge in love 181N fra Lancome. Det er en ganske dyp rød tone, men jeg vet du får alt fra lys rosa til mer «uvanlige» farger i samme serien. Denne er vel min absolutte favoritt i dag, og jeg har allerede bestemt at jeg vil ha flere av denne. Blant annet trenger jeg en som kan ligge i veska hele tiden, rett og slett fordi jeg ser at dette her er en leppestift jeg kan bli helt avhengig av. Den er veldig lett å påføre, føles ikke klissete på leppene og den tørker heller ikke ut.

20160911_044505

Jeg har foreløpig slitt med å finne både blusher og lipliner jeg er helt komfortabel med. Liplineren jeg bruker nå (4 rubin fra chicogo) er dyp rosa i fargen, og er lett å påføre. Den sitter også godt på leppene, og holder glatt ut nesten hele dagen. Den er litt hard og derfor litt vanskelig å påføre, men med litt øving forsvinner problemet. Det eneste problemet jeg har med den er altså fargen, siden jeg helst skulle hatt en dypere farge på liplineren min. Men så lenge jeg ikke har funnet lineren i mine drømmer, så duger denne.
Blusheren jeg bruker er Terracotta blusher fra M malka cosmetics, og var faktisk en gave fra en veldig nær venn av meg. Heller ikke denne er helt den fargen jeg helst ville hatt, men jeg er allikevel blitt veldig komfortabel med den. Den er dust rosa med et hint av glitter, og skinner dermed veldig fint på huden. Den er enkel både å påføre og ta av igjen dersom du bommer, og den pudrer ikke under påføring.

Moren min var allergisk mot nesten alt. Hun reagerte på parfyme, deodorant, hårfarge, sterkt krydret mat, wonderbaum – ja, kort sagt reagerte hun negativt på det aller, aller meste som hadde en form for lukt i seg. Derfor har jeg ikke pleid å bruke parfyme, og jeg har bare eid tre faktiske parfymer gjennom hele livet.
I dag bruker jeg fortsatt veldig sjelden parfyme eller andre kroppsdufter, men dersom jeg bruker noe går jeg helst for Date party body/deospray. Jeg er litt usikker, men jeg tror den ble solgt av Revital. Lukten minner svakt om godteri strødd i blomstereng (for et bilde, dere!), og glitrer svakt på huden. Jeg fikk denne i gave av datteren til en husvert vi leide av for mange år siden, og jeg er og blir veldig glad i den.

Sist men ikke minst: Sminkefjerner. Her har jeg forsøkt mye forskjellig gjennom årene, alt fra flytende væske på bomullsdotter til krem som skal «dra» sminken av ansiktet. Ved en anledning har jeg faktisk også prøvd en ansiktsmaske som skulle påføres i sminket ansikt, og når man vasket den av etter en halv time skulle den ha trukket til seg all sminken – trenger jeg å fortelle at det ikke fungerte?
Derimot er jeg veldig fornøyd med eye makeup remover pads fra Kicks. De hverken lukter ubehagelig, svir i øynene eller tørker ut huden. Mange andre sminkefjernere jeg har forsøkt har også vært veldig oljete, og jeg har følt at jeg har smurt inn ansiktet mitt med matolje etter å ha fjernet sminken på kvelden. Denne er hverken oljete eller tung, og fjerner også vannfast sminke veldig enkelt og greit.

(Produkter jeg vet er i salg er linket dersom du trykker på de uthevede navnene på sminkeproduktene)

6 år med wordpress

Posted on

Den 14. september markerte 6 år her på wordpress.
Det betyr at det er 6 år siden jeg opprettet bloggen min her og skrev mitt første innlegg. Det er 6 år med tekster, med kommentarer og inntrykk. Det er 6 år med trofaste lesere, med skrivetørke og desperasjon – men mest glede.

Bloggkarrieren min begynte hos blogg.no, hvor jeg skrev en blogg rundt hverdagen min som psykisk syk. Den perioden i livet mitt var veldig vanskelig, jeg ønsket egentlig ikke en gang å leve – og min måte å håndtere alt sammen på ble å skrive om det på bloggen. Jeg valgte å slette bloggen min for seks år siden, og tok den ned fra nett samme dag som jeg opprettet denne.
Årsaken til at jeg byttet plattform var i utgangspunktet at mange i bloggsamfunnet kjente meg gjennom bilder av alvorlig selvskading, gjennom tekster om overdoser, selvmordsforsøk og tanker rundt min egen begravelse. Jeg ville løsrive meg fra den delen, men samtidig fortsette å skrive tekster fra hverdagen min. Løsningen ble å bytte plattform – og her er jeg altså, seks år senere.

Gjennom årene mine her har jeg blitt veldig glad i wordpress, i bloggen min i seg selv, men spesielt i dere som er innom og leser. I utgangspunktet har jeg alltid ønsket å skrive mest for min egen del, men med tiden har jeg blitt veldig glad i å skrive også for dere. Jeg blir glad av å se statisikken min vise at dere er her, jeg setter enorm pris på mailene jeg får og jeg kjenner på en følelse av å ha fått til noe hver eneste gang innleggene mine blir godt mottatt hos dere.

Den siste tiden har bloggen min endret seg noe, og noen har kanskje lagt merke til det. Grunnen til det er at jeg det siste året har tenkt mye over mitt eget liv og valgene jeg har tatt til nå. Jeg har innsett at mye av det som foregår rundt meg kanskje kan påvirkes av meg selv, og at det kanskje ikke alltid trenger å være så vanskelig heller.
På veien mot en bedre hverdag, mot et bedre selvbilde, mot et bedre forhold med meg selv er jeg nødt til å endre på enkelte ting. Bloggen min vil naturlig nok påvirkes av endringene som skjer i livet mitt, men planen er å fortsette bloggingen som alltid før. Den skal forandre seg sammen med meg, vise et realistisk bilde av hvem jeg er – og hvem jeg utvikler meg til å bli.
En av de største forandringene er kanskje at jeg har begynt å skrive enkelte tekster om sminke. Når jeg begynte å blogge var interessen min for sminke nesten ikkeeksisterende, og jeg har aldri vært den typen som har brukt sminke flere ganger i uka. Men den siste tiden har jeg begynt å utvikle en interesse i den retningen, og jeg kan ikke skamme meg over å dele nye sider ved meg selv med dere som velger å lese. Årsaken til at jeg skriver om sminke er hverken at jeg ønsker å endre på måten jeg fremstår, eller at jeg mener kvinner er penere med sminke – det handler utelukkende om en nyvunnet interesse i livet mitt, og at jeg ikke ønsker å hindre meg selv i utvikling uansett i hvilken retning.

Til sammen har det vært seks helt fantastisk fine år for meg – og jeg håper jeg kan ha spredd et budskap eller to med betydning for noen der ute. Veien fremover vet jeg ikke så mye om enda, men jeg håper at noen der ute kanskje har lyst å følge meg videre allikevel.

Takk!

«Krigen har intet kvinnelig ansikt»

Posted on

Forfatter: Svetlana Aleksijevitsj
Utgitt: 2006, på norsk i 2014
Type bok: Dokumentarroman

Noen ganger kommer man over en bok som er så god at den griper tak i en og nekter gi slipp, en sånn bok som man ikke klarer å glemme, en sånn bok som man bare må dele med alle dem man kjenner. Enda sjeldnere finner man en bok som griper sånn tak i en at den virker inn på hele livet ditt, som endrer måten du har sett ting på, som gjør det vakre forferdelig og det forferdelige vakkert. Dette er en sånn bok for meg.

20160819_100908

«Kvinnene som kjempet i den røde armé, side om side med mennene, var piloter, stridsvognførere, spanere og snikskyttere. Eller de var sykepleiere som bar de sårede ut fra stridssonen. Til forskjell fra mennene ble ikke disse kvinnene betraktet som helter etter krigen, men i stedet møtt med mistenksomhet og ikke sjelden med forakt. Så de tiet. Helt til Svetlana Aleksijevitsj førti år senere begynte å oppsøke dem i hjemmene deres og på fabrikkene og ba dem fortelle sin historie.
Denne prisbelønte boka bygger på hundretalls dybdeintervjuer og inngår i forfatterens store livsverk «Utopiens stemmer» som er et unikt forsøk på å beskrive den sovjetiske erfaring utfra det lille menneskets perspektiv.»
– Bokens bakside.

Jeg fikk denne boken i julegave av samboeren min i fjor, og jeg har allerede lest den flere ganger. Hver gang oppdager jeg noe nytt, enda et avsnitt å bite seg merke i, en ny uttalelse å huske.
Gjennom tiden har jeg lest mange ulike bøker om 2. verdenskrig, og svært få av dem har gjort så sterkt inntrykk på meg som denne. Svetlana har fokusert på helt andre ting enn hva vi ofte er vant til å lese om, hun skriver ikke om plasseringen til de ulike kompaniene, hun fokuserer ikke på hvem som hadde hvilke grader eller utmerkelser. Svetlana fokuserer på de «små tingene, det lille mennesket» – hun fokuserer på tankene de gjorde seg, på brudekjoler sydd av bandasjer og kjærlighet til menn som alt hadde koner hjemme. Hun fokuserer på avklipte fletter, å ha mensen i krigstid, om underbukser for menn på kvinners kropper og om kjærlighet. Kjærlighet til hverandre, til livet, til en øverstkommanderende eller kjærligheten en søster viste til en dødende pasient. Hun skriver om kjærligheten til menneskene, kjærlighet til verden, til Fedrelandet og «Den store tanken».
Hun fremstiller rett og slett det menneskelige i krigen på en måte vi ikke så ofte kommer over. Med hennes bok trer grusomhetene, vanskelighetene og frykten i krigen tydeligere fram. Ordene hennes tegner opp skarpere linjer, trekker klarere skiller. Hun våger å skrive om de tingene vi ofte ønsker å unngå – frykt, lukten av blod, uforsonlig hat og umenneskelighet. Og vi trenger folk som våger, fordi vi trenger å lese! Vi trenger å forstå at krig er lidelse, at krig aldri fører med seg annet enn lidelse – for meg, og for deg.

Boken er også så veldig aktuell i dag synes jeg, når jeg ser på hvor usikkert mye er rundt om i verden. Det er så mye usikkerhet, så mye som er vanskelig å forholde seg til – og nettopp på grunn av hvor usikkert alt er nå, føles det viktig for meg å minnes om at krig er grusomhet. Det er urettferdighet og uforståelig hat. Krig skader mennesker, det skader dem vi er glad i. Om vi kan gjøre noe for å skape fred må vi gjøre det, og første steg i retning av å kunne gjøre noe er kunnskap. Denne boken gir kunnskap, kunnskap vi trenger.
Boken vant Nobelprisen i litteratur 2015, og i den sammenhengen skrev Aftenposten en god artikkel om både boken, forfatteren og hva det kan bety for både Russland og Hviterussland. Artikkelen kan leses ved å trykke her.

Om du er interessert i bøker om krigen, eller om mennesker og hvordan vi fungerer – les boken «krigen har intet kvinnelig ansikt» av Svetlana Aleksijevitsj. Du trenger absolutt ikke ha den store krigstinteressen for at boken skal være verdt å lese – det eneste du trenger å ha interesse for er gode bøker.
Om du vil lese boken kan den bestilles gjennom Haugenbok for ca 350 kroner, for å komme direkte til siden kan du trykke her.

10 things before I die TAG

Posted on

Jeg tenkte at også jeg kunne slenge meg på en tag, siden jeg svært sjelden gjør dette på bloggen. Man sier jo at forandring fryder, så dersom det her er et innlegg som faller i smak kommer jeg til å skrive flere.
Som en begynnelse har jeg valgt å bli med på «10 ting før jeg dør». I korte trekk går denne ut på at man får flere ulike «tema» man skal skrive om, for eksempel «10 steder å besøke før jeg dør», og så liste liste opp de ti ulike punkter under hvert tema. (Jeg ser at dette ble veldig tungvint forklart, men dere vil skjønne hva jeg mener så fort dere har lest en liste eller to, så heng på!)
Dersom du leser dette innlegget og kunne tenke deg å skrive et lignende innlegg selv må du gjerne bruke listene jeg har brukt – og ekstra glad blir jeg om du linker opp til innlegget ditt om du skriver i kommentarfeltet under. Jeg vil gjerne lese deres lister!

10 steder (byer og/eller land) jeg vil besøke før jeg dør:

  1. Roma – jeg har alltid ønsket å besøke Roma, og dette ser ut til å være et reisemål som går igjen på de flestes listes over steder de vil besøke.
  2. Island – jeg er så nysgjerrig på den søte, lille øya! Tenk på det da vel; spasteder, vulkansk aktivitet, fantastiske naturressurser og Glimabryting, bare for å nevne noe. Jeg kan faktisk ikke finne en eneste grunn til å ikke ville besøke Island.
  3. Amsterdam – dette er vel enda en av dem som står oppført på nesten alle sånne lister, men jeg må ta med byen allikevel. Jeg ser mer enn gjerne resten av Nederland også, men hovedstaden har blitt så opphauset gjennom årene at det er et sånt sted man bare må ha sett før man dør.
  4. Sveits – fordi det er bare helt meg!
  5. Hallstatt i Østerrike.
  6. Wicklow i Irland – stedet ligger en times tid utenfor Dublin, og byr på fantastisk natur! Mange nordmenn har visst besøkt dette stedet, og flere har kommet tilbake. Det sier seg selv at dette er et sted som må med på listen min.
  7. Jamaica – trengs det noen forklaring her, egentlig?
  8. Auschwitz – her er vi inne på interessen min for krig igjen, så ettersom de fleste av dere vet det om meg regner jeg med denne på ingen måte trenger å forklares.
  9. Sibir.
  10. Ciudad Juarez i Mexico

10 bøker jeg vil lese før jeg dør:

  1. «Bienes hemmelige liv» av Sue Monk Kidd
  2. «Ingen ny sjanse» av Harlan Coben
  3. «Jerusalem» av Selma Lagerlöf
  4. «Krystallslottet» av Jeanette Walls
  5. «Når villdyret våkner» av Jack London
  6. «Kunsten å være kvinne» av Caitlin Moran
  7. «Hele livet på en dag» av Alysan Richman
  8. «Balansekunst» av Rohinton Mistrys
  9. «Fuglane» av Tarjei Vesaas
  10. «Peer Gynt» av Henrik Ibsen

10 ting jeg vil smake på før jeg dør:

  1. Kikerter – jeg er så nysgjerrig på hvordan det smaker, men jeg har rett og slett ikke funnet noe å smake på som inneholder dette og det virker litt skummelt å spise bare kikerter alene. Om noen av dere har forslag til retter jeg kan ha kikerter i, eller en måte man kan spise bare kikerter på må dere gjerne skrike ut!
  2. Hjemmelaget gomme – jeg har spist mye gomme gjennom årene, og det er absolutt noe av det beste jeg vet! Men jeg har bare spist dem som kjøpes på butikken, og ofte er jo hjemmelaget mye bedre på smak. Om jeg prøver meg en dag skal jeg ta dere med i prosessen!
    Dersom noen lurer på hva Gomme er, så er det en slags ostemasse med rosiner og krydder. Jeg er vant til å bruke det som pålegg på brødskiver, men man kan også servere det som et eget måltid eller til lefser, knekkebrød og lignende.
  3. Sommerruller – foreløpig har jeg bare smakt vårruller (her har jeg derimot smakt alt som er!). Om noen ikke vet, så er sommerruller det samme som vårruller, bare med «gjennomsiktig skinn» om det gir mening. Jeg ser for meg at det må være helt perfekt med grønnsaker på sommeren!
  4. Vegansk pizza – jeg er fullstendig avhengig av kjøtt på pizza, og har hele veien sagt at jeg heller dropper pizza fullstendig enn å spise en pizza uten bacon eller biff. Men den siste tiden har jeg blitt litt modigere, og nå tror jeg lysten til å smake også vegansk pizza begynner å melde seg. Om noen har forslag til en vegansk pizza (om man kjøper eller lager selv spiller ingen rolle) må dere gjerne dele med meg!
  5. Roseblader – jeg har alt smakt det i drikke (rose-te, og vann med roseblader er absolutt verdt å smake!) men jeg mangler å smake det i mat. Jeg vet mange spiser roseblader i salat, så kanskje jeg prøver det en dag.
  6. Lønnesirup – vi har faktisk en flaske stående i kjøleskapet, men jeg har enda ikke turt å smake.
  7. Vegansk softis – altså herregud, hvorfor fantes ikke det her for mange år siden?!
  8. Grillet mais med smør – hør på det liksom, «grillet mais med smør». Man hører jo at dette må smake godt!
  9. Dragefrukt
  10. Fryst fruktsalat – det er nettopp hva det høres ut som; ulike typer frukt skåret i biter og fryst, servert med krem eller annet man liker.

10 ting jeg vil gjøre før jeg dør:

  1. Gi ut en bok.
  2. Gå kurs for å kunne sy min egen bunad.
  3. Dra på konsert med et band jeg liker (det er helt umulig å bestemme seg for en artist, eller ett band).
  4. Besøke masse museer, utkikkspunkter, historiske steder og lignende her i Norge.
  5. Skaffe meg en slags skrivestue et sted langt fra folk, biler og kjøpesentre. Helst et sted med gress på taket, sauer og kyr utenfor og fullstendig stillhet om nettene. Uten gatelys og med grusvei og skog så langt øyet rekker.
  6. Skaffe meg en skrivemaskin. Sånn god, gammeldags som nesten ingen bruker lenger – det er hva jeg vil ha. Helst i den nevnte skrivestua langt unna folk, uten gatelys men med sauer og kyr.
  7. Stå på vannski – dette punktet føres opp fullstendig uten tanke på at jeg har vannfobi, og at jeg ikke kan svømme.
  8. Ta lappen på semi.
  9. Reise på safari.
  10. Ta snakebite – det er en ting jeg har hatt lyst til å gjøre siden jeg var 12 år, men foreløpig har jeg ikke fått meg til å prioritere det økonomisk. Forhåpentligvis kan det endre seg etterhvert!

10 ting jeg vil lære meg før jeg dør:

  1. Det aller første jeg vil lære meg før jeg dør er å spille piano! Jeg har alltid vært veldig glad i piano-spill, og flere i familien min har kunnet spille piano. Spesialt farfaren min spilte veldig godt, og jeg var alltid så fascinert av hvor flink han var – som liten kunne jeg gjerne sitte en evighet å bare høre på at farfar spilte piano for meg. Til tross for ønsket om å kunne spille piano har jeg aldri lært annet enn litt blokkfkløyte på barneskolen, litt gitar (som jeg dessverre har glemt, men jeg har en gitar så kanskje det fins håp allikevel) og en del bråkete slaginstrumenter. En vakker dag skal jeg spille piano!
  2. Jeg vil også lære meg å spille trekkspill – for det er bare en sånn type person jeg er.
  3. Jeg vil også lære meg å sy klær. Årsaken er veldig enkel; det er så mange klær jeg kunne tenke meg, men ofte har jeg rett og slett ikke råd. Om man da kunne sydd klærne sine selv ville det bare vært å la seg inspirere før man setter i gang. Om jeg lærer meg å sy klær skal forresten det aller første litt større prosjektet mitt være en enkel kjole!
  4. Tysk og fransk – jeg har et helt elendig språkøre, men jeg er helt forelsket i begge språkene og kjenner et seriøst behov for å kunne forstå og bli forstått på tysk og fransk.
  5. Tegning er også en ting jeg gjerne vil lære meg. Jeg har alltid likt å tegne, men har aldri vært noe flink – det eneste jeg kan tegne er strekmenn, båter og ett type landskap.
  6. Tatovering med henna – for hvor kult virker ikke det til å være?
  7. Jeg vil virkelig, virkelig lære meg å spille sjakk! Jeg har et sjakkbrett som jeg er veldig glad i, og jeg kan de fleste spillereglene. Til og med navnet på de ulike brikkene og oppstillingen på brettet kan jeg i prinsippet – men så fort jeg setter meg for å spille, så går det liksom ikke helt sånn som det skal. Dermed har jeg ikke spilt sjakk på flere år, jeg har vel på sett og vis gitt opp å lære det. Men jeg har lyst å lære, så en dag skal jeg sette meg ned med noen å prøve igjen!
  8. Bilde- og videoredigering.
  9. Lage naturlige farger – altså lage farger av ting man finner i naturen, for eksempel blomster.
  10. Den siste tingen jeg tar med på lista over ting jeg vil lære meg før jeg dør er å lage drømmefangere. Jeg elsker drømmefangere, og har enormt mange på soveromsveggen – men det hadde vært så kult å kunne lage mine egne!

10 ting jeg vil si før jeg dør:

  1. «Uansett hvor vanskelig det oppleves akkurat nå, så fins det håp. Det vil alltid være et lys som skinner i mørket, selv om det er nesten umulig å se det – så er det der. Du må bare stole på det.»
  2. «Stol på deg selv. Bare stol på deg selv, på magefølelsen din. Du vil tjene på det i lengden.»
  3. «En rose kan vokse også blandt ugress.»
  4. «Les bøker! Om du har fem minutter, plukk opp en bok – om du venter på noen som er forsinket, les ut en side eller et kapittel. Ha en bok med deg overalt; i bilen, på ferie, hjem til mamma, ut i parken. Les alt – alltid.»
  5. «Bry deg. Det er så lite som skal til! Smil til noen på gata, gi et kompliment, påpek det om noen gjør noe bra, ros gode resultater og gi med hjertet. Vær der for vennene dine, spør hvordan de har det, grav i ting de ikke vil snakke om. Just be a good friend!»
  6. «Bare hold ut. Du takler det.»
  7. «Den eneste som har noe å si på hva du kan eller ikke kan, er deg.»
  8. «Vær den du er fornøyd med! Om du trenger lilla hår, piercinger, tatoveringer, uvanlige klær og skrikende sminke – kjør på! Om du derimot føler deg mest vel med slett hår, ren hud og sminke som fremhever det naturlige du har i ansiktet – da går du for det. Det eneste som betyr noe er at du er fornøyd og føler deg hjemme i din egen kropp, at du kan se deg i speilet om morgenen med et smil på leppene er så mye viktigere enn alle andres meninger om deg og ditt. Om noen slenger med leppa til deg, gå tilbake dagen etter som deg selv – la deg aldri friste til å forandres for å tekkes noen andre!»
  9. «Ikke døm andre. Uansett hva de gjør, sier eller tenker – det er ikke din jobb å dømme. Den eneste du har lov å dømme er deg selv, og heller ikke der skal du dømme for hardt. Vi kan alle gjøre feil.»
  10. «Ingen vet hvor mye tid vi har å bruke her. Benytt den tiden du har så godt som mulig, lev hver dag som den siste. Bruk tid med dem du er glad i, ring og skriv brev til dem som står deg nær – det du vil angre på er dem du ikke brukte tid med.»

Enda en annerledes bursdag

Posted on

Fineste, vakreste mamma – hvilke ord skal man egentlig bruke? Hva gir mening, og hva er det verdt å åpne munnen for å si? Det meste er jo sagt fra før om mødre og hvor fine de er. Men for meg var du den fineste, den beste. For du var min mamma, og du gjorde så utrolig mye mer for meg enn du kanskje hadde behøvd å gjøre. Du var alltid der, stilte alltid opp, hadde alltid noe oppmuntrende å si. Du dømte ikke, du bar ikke nag og du la ikke for hat.
Jeg elsket deg, og for meg vil det aldri finnes noen bedre enn deg.

Familien (2)

Kjære mamma.
Gratulerer med dagen!

I år kan jeg ikke avlevere en grønnplante eller en bursdagsgave. Jeg kan ikke synge bursdagssangen til deg på telefonen, spise kake eller kaste glitter på deg. Hadde du vært her skulle jeg gjort alt det, og litt til. Jeg skulle vært sammen med deg, vi skulle feiret at du ble 56 år i år.
I stedet skal jeg tenne lys for deg, på kirkegården. Kanskje skal jeg synge også, men denne gangen på en grav.
Det føles rart å feire bursdagen din på denne måten, feire uten hovedpersonen. Uten å kunne la lyset skinne på noen spesiell, uten å kunne forklare hvem jeg er sammen med i dag. Men allikevel er det greit, på en måte. Det går an å feire bursdag også på denne måten, uten en hovedperson.

Jeg vet hva du ville tenkt, hva du ville ønsket av meg – og det er de tingene jeg gjør. Jeg lever, jeg lar tiden gå, jeg tar det som det kommer. Jeg prøver å ikke la det definere meg, nekter å la bare deler av meg fortelle hele historien min.
Jeg skal klare meg, mamma – jeg skal få det til, på en eller annen måte. Selv om du ikke lenger er her skal jeg leve livet mitt. Jeg skal gjøre alle de tingene vi planla sammen, og jeg skal bære deg med meg mens jeg gjør det. På den måten gjør vi det sammen, og det føles vel helt ok gjør det ikke?

Kjære mamma.
Det er på dager som i dag jeg virkelig kjenner på at du er borte
. De dagene hvor vi skulle vært sammen, men ikke lenger er det. Det er på dager som i dag verden virker aller mest svart og urettferdig – men samtidig er det ingen dager som virker mer riktige enn i dag.
Gratulerer med dagen, vær sammen med dine – der dere er, vær sammen!

Sminke og topp fra Dragens Hule

Posted on

Det finnes enkelte butikker som er i stand til å skaffe meg små glimt av lykke ved å sende meg bestile pakker i posten. Dragens Hule er absolutt en av disse.
Jeg tror faktisk det aller første nettkjøpet mitt ble gjort hos Dragens Hule i 2009, og siden den gang har jeg handlet nesten alt gjennom dem. Jeg har blant annet kjøpt inn all hårfargen min de siste fem årene gjennom dem, og så langt har jeg vært superfornøyd! Akkurat nå har jeg brukt fargen «Violette» av Crazy Color – det er en semipermanent farge, men den sitter veldig godt i håret mitt og jeg har ikke behov for å farge opp håret oftere enn annenhver måned. Ingen av hårfargene deres er testet på dyr, noe som er et stort pluss i boka! Et annet stort pluss i boka (hvertfall med den fargen jeg bruker nå) er at den ikke lukter like mye når du påfører den som annen hårfarge. Det innebærer at jeg kan bruke hårfargen totalt uten problemer, selv om jeg har astma og ofte sliter med sånt som hårfarge og lignende.
Denne gangen la jeg inn en bestilling på en eyeliner, en hvit øyenskygge og en topp – pakken ble levert til postkassen min samtidig med avisen bare tre dager etter bestilling, og jeg er også denne gangen kjempehappy!

Øyenskyggen er hvit, kommer i fast form og kan brukes både som øyenskygge eller som pudder. Jeg har helt kjapt testet begge deler, og den er så bra! Den fester godt på huden, så fargen kommer veldig godt frem når den brukes som øyenskygge. Om man bruker den som pudder fungerer den veldig fint til å dekke over foundation, eller for å «opplyse» deler av ansiktet.
Fargen jeg bestilte hjem heter «white matt» og lages av StarGazer – som ikke tester på dyr! Du finner øyenskyggen i flere ulike farger dersom du trykker deg inn hos Dragens Hule.

DSC_0167Dere ser fargen på øyenen og i linjene rundt øyne og nese på bildet. Her har jeg ikke brukt særlig mye
farge siden jeg alt hadde sminke på meg, så fargen tar veldig godt også når man bare bruker små mengder!

Jeg bestilte også en svart topp med løse nettingermer som festes til små metallringer toppen med små karabinkroker. Den er laget i bomull og kan vaskes som normalt i vaskemaskin.
Jeg bestilte den i størrelse small, og den passet perfekt! Den kan også brukes like godt både med og uten ermene festet til, noe som gir veldig ulike inntrykk av toppen. Toppen har også en slags v-hals, noe jeg selv føler passer meg ganske greit. Man får toppen med seks ulike motiver, men jeg valgte den i ensfarget svart.

DSC_0170Sjekk forresten ermene – de dras over en av fingrene! Jeg digger topper med denne løsningen, og
bytter som regel mellom å ha den festet over tommel eller langfinger.

Om du ikke har vært borti Dragens Hule før, kan du sjekke ut nettbutikken deres ved å trykke her. Jeg anbefaler spesielt en titt innom kategoriene med røkelse og hårfarge – do it, do it!
Dersom du vil ha toppen jeg bestilte hjem trykker du her, og om du vil ha den hvite øyenskyggen trykker du her.

EDIT: Ved gjennomlesning av teksten ser jeg behovet for å påpeke at innlegget IKKE er sponset, eller i samarbeid med, Dragens Hule.

Sid – familiens midtpunkt

Posted on

«Sid – familiens midtpunkt» er en av de absolutt morsomste bøkene jeg har lest!

Forfatter: Tore Fauske
Utgitt: 2002
Type bok: Barne- og ungdomsbok

Hils på Sid, en hund med god erfaring hva gjelder omplassering. Alle som en kan føye på nye negative karakteristikker når de leverer ham tilbake til kennelen etter alt fra noen dager til cirka en måned – han raserer huset, bruker møblene som utskytningsrampe, bjeffer uten stand, river i stykker ting om han får tak i noe og ødelegger alle pyntegjenstander som ikke pakkes bort eller settes opp under taket.
Første gangen jeg leste denne boken gikk jeg på barneskolen – jeg fikk den gjennom TL-klubben som jeg var medlem i den gang – og jeg holdt på å le meg i hjel! Rundt 10 år senere kan jeg fortsatt lese den om igjen mens jeg ler og ler og ler.
Virkelig; Les den om du trenger en god latter!

Noe av grunnen til at jeg fortsatt kan hente denne ut av bokhylla er måten den er skrevet på. Boken er formulert i dagbok-format, skrevet av hunden selv.
Sid skriver om hvordan det var for han å komme til sitt nye (og endelig siste) hjem – om hvordan herren hans må læres å gå tur, hvordan de tydelig ikke har lært seg hvordan de skal være og gjøre ting. Selvfølgelig anser han det sin jobb å lære dem hvordan det skal være, og hvordan det ikke skal være. Akkurat det viser seg dog å ikke være så lett i praksis.
Boken viser samtidig på en veldig god måte hvor viktig kjærlighet kan være for en hund, at også en hund som har hatt en så vanskelig fortid som det Sid har kan rehabiliteres tilbake til den gode hunden den egentlig er. Den viser at vi mennesker er i stand til å vise så mye tid, kjærlighet og tålmodighet ovenfor et individ – dyr eller menneske – at vi kan løse de vanskeligste problemer. Vi kan overkomme de største hinder og stå sterkere sammen på andre siden.
Den viser at man aldri skal gi opp på noen, at alle fortjener en ny sjanse og at det aldri er for sent.

Nei, Stabell, vi har ikke for høye straffer for voldtekt

Posted on

«Straffen for voldtekt har blitt så streng at færre blir dømt» sa advokat Harald Stabell i en artikkel i Klassekampen i går. I samme artikkel uttaler han samtidig at «Man kan ha fått flere fri­finnelser i voldtektssaker, nettopp fordi det har blitt så strenge lover og straffer». Artikkelen i Klassekampen kan dere lese ved å trykke her.

Jeg kjenner mange kvinner som har vært utsatt for voldtekt, og jeg har snakket med enda fler i samme situasjon. Mange av dem jeg har snakket med har valgt å ikke anmelde, og når jeg har spurt dem hvorfor har de hatt en mengde grunner. Noen har vært redde for å ikke bli trodd, noen har sett med frykt på å måtte gjennomgå en rettssak, flere av dem har fortalt om redsel for at han som voldtok dem skal komme tilbake når han slipper ut av fengsel om de anmelder ham. De aller fleste som ikke har anmeldt har også fortalt meg om at de har skammet seg, at de har vegret seg for å anmelde i frykt for å dømmes som løsaktig. Nesten alle har fortalt om skrekken for å dømmes på grunnlag av hvilke klær de hadde på seg, hvor mye alkohol de drakk, hvordan de danset og hva de sa og gjorde gjennom kvelden.
Men ingen, ikke en eneste en av dem jeg har snakket med, har noen gang fortalt meg at de har unnlatt å anmelde av frykt for at voldtektsmannen skal dømmes for strengt. Det samme gjelder for dem som ikke har opplevd voldtekt; kvinner og menn jeg har snakket med ser derimot ut til å mene det stikk motsatte av Stabell, nemlig at straffene for voldtekt er for lave.

Straffen for voldtekt i Norge i dag er inntil 15 års fengsel, med en minstestraff på tre år.
Straffen for å bli voldtatt er fengsel på ubestemt tid, med en usikker minstetid. Mange kvinner som har blitt voldtatt forteller om hvordan det de opplevde satte dem i et mentalt fengsel, et fengsel mange av dem har utsikter til å måtte sitte i resten av sine liv. De forteller om mareritt, om å våkne kaldsvett og med bankende hjerte, om å se seg over skulderen når man går til butikken fordi man alltid tror det går noen bak en. De forteller om å ikke våge å åpne døren om noen banker på, om å barrikadere seg inne i egne hjem, om flashbacks på dagtid som skremmer vettet av dem, om angst og depresjoner. De forteller om å sitte gyngende i fosterstilling på gulvet mens telefonen ringer og ringer og ringer, og det eneste de absolutt ikke makter er å svare. Fordi alt er skremmende, alle er en trussel og de er helt alene i en boblende gryte av skam, smerte, redsel og hat.

Stabell tror mange frikjennes for voldtekt fordi straffene er for strenge. Han mener at «i saker der det er snakk om unge mennesker, rus og hvorvidt man har motsatt seg handlingen, kan meddommerne tenke at det blir veldig ille for det unge mennesket å starte voksenlivet med fire åre i fengsel for voldtekt».
En dommer skal dømme ut fra beviser, ut fra bilder og vitner og uttalelser fra offeret. En dommer skal dømme på grunnlag av innsamlede beviser vist fram gjennom en rettsprosess. En dommer skal ikke dømme på grunnlag av om den respektive dommer føler at det kan være ille for et ungt menneske å starte sitt voksne liv med en fengselsstraff.
De fleste anmeldte voldtekter anmeldes først et år eller mer etter at det faktisk skjedde. For meg innebærer det at det tar så lang tid at viktige beviser på kvinnens kropp naturligvis vil være forsvunnet, eventuelle vitner vil ha glemt hva de hørte eller så, stedet det hendte vil være vasket flere ganger og ingen beviser vil være igjen å finne. Det er logisk for meg at dette vanskeliggjør en rettsprosess, og det er logisk for meg at en dommer kan føle det vanskelig å dømme et menneske på beviser som ikke foreligger på grunn av tiden som har gått.
Veldig mange kvinner som blir voldtatt oppsøker aldri lege i etterkant av voldtekten. Det betyr igjen at dersom kvinnen i ettertid bestemmer seg for å anmelde voldtekten, vil de ikke kunne legge frem et eneste fysisk bevis på hva som skjedde dem den gangen. Det betyr også at det ikke vil finnes noen lege der ute som kan stille opp i retten og gå god for kvinnens opplevelse. Det vil ikke være mulig å fremlegge bevis i form av blåmerker, rifter og blødninger nedentil.
Jeg tror det er mangelen på beviser, tiden det ofte tar før kvinnen våger å anmelde voldtekten som ofte blir det avgjørende. Jeg har vondt for å tro at det sitter dommere der ute som sympatiserer med voldtekstmenn, og dermed unnlater å dømme dem fordi det ville være så tragisk for dem å måtte sone en fengselsstraff. Derimot ser jeg for meg gode dommere som ønsker å dømme på grunnlag av beviser de føler de med sikkerhet kan tro på. Jeg ser for meg dommere som heller velger å frikjenne, enn å dømme på et usikkert grunnlag.

Det er holdningene vi må jobbe med, ikke strafferammene. Det er holdningene kvinner som voldtas blir møtt med vi må jobbe med, holdninger som gjør at det ofte tar over et år før de tar skrittet det er å anmelde, holdninger som gjør at de ikke oppsøker lege eller snakker med noen om hva de har blitt utsatt for. Det er viktig at den som blir voldtatt anmelder raskest mulig, at de oppsøker lege for undersøkelse og hjelp, at de snakker med noen. Det er viktig for en rettferdig rettsprosess etterpå, og for deres egen helingsprosess. Men når de møtes med holdninger som at det var deres skyld på grunn av hva de hadde på seg eller hvordan de beveget seg, blir det vanskelig å åpne seg for noen. Det blir vanskelig å innrømme at man har opplevd en voldtekt dersom man frykter at man skal hånes, at man ikke skal bli trodd, eller at man selv skal få skylden for det som skjedde av noen andre. Det handler ikke om hva hun hadde på seg, hva hun drakk, hva hun sa eller hva hun gjorde. Det handlet om at noen tvang henne til å gjøre noe hun ikke ville, det handler om at noen brukte hennes kropp uten hennes godkjennelse.

Når kvinner som voldtas opplever så store problemer i etterkant at de slutter å spise, at de sykemeldes fra jobben, skader seg selv, har mareritt hver eneste natt eller forsøker å ta sine egne liv for å slippe bort, føles det ikke rettferdig at voldtektsmannen kan gå ut av fengsel som fri mann allerede etter fire korte år. Men sånn er det i dag, sånn oppleves det for dem som blir voldtatt.
Den som fengsles er henne – ikke han. Og det er det hun som må leve med. Hun må leve med en begrensning av friheten sin, med minner og bilder fra den gangen snurrende på repeat i hodet. Hun må leve med marerittene, med skammen og frykten for at han skal komme tilbake nå som han igjen går rundt i gatene.
Han er løslatt etter fire år, mens hun kanskje kommer til å sone en fengselsstraff inni sin egen kropp, inni sitt eget hode, resten av sitt liv.

«4 musehistorier fra Tornekrattet»

Posted on

Forfatter: Jill Barklem
Utgitt: 1995
Type bok: Barnebok

Første gang fortellingene ble gitt ut var de rettet mot små barn, men jeg vil tro mange i alle aldre leste dem. På kort tid ble historiene fra Tornekrattet oversatt til 13 språk og solgt i over en million eksemplarer.
Forfatteren både skriver og illustrerer bøkene sine selv, de er skapt ved skrivebordet hennes hjemme og er noe av det aller, aller vakreste jeg noen gang har lest.

Jeg fikk denne boken lest høyt for meg første gang som veldig liten – jeg var vel kanskje 3 eller 4 år – og forelsket meg totalt i tegningene. Som voksen har jeg blitt fortalt hvordan jeg satt med øynene klistret til boken mens jeg pekte på bildene og sa «se, se der!» – og det er fortsatt litt sånn det føles. Man får lyst å vise fram boken til noen, vise tegningene til noen som ikke har sett dem før. Man ønsker på sett og vis at en annen skal få mulighet til å forelske seg i boken på samme måten som en selv har gjort.

«4 musehistorier fra Tornekrattet» er nettopp det; 4 historier om musene som bor og lever i Tornekrattet. Det er en fortelling for hver årstid, og alle er skrevet på en veldig realistisk og troverdig måte. Man tror virkelig på det man leser, det er mulig å se for seg hvordan musene lager mat og oppbevarer den gjennom vinteren, hvordan de feirer bursdag, danser og holder fest. Samtidig sitter man med den der gode følelsen av at man har blitt kjent med disse musene – med Herr skogeiermus som bor i Eikeslottet midt i krattet, Melkior Møller som alltid er full av mel, lille Nøkleblom som går seg vill, Basil som er vaktmester for vinkjellerne i Stabburs-stubben og alle de andre. De blir venner, kryper under huden på deg og du bærer dem med deg.
Men uansett hvor godt boken er skrevet, hvor godt kjent man blir med musene og hvor hyggelig historiene er – det var tegningene som virkelig fanget meg! Nøyaktig hva det er vet jeg ikke, men måten akkurat Jill Barklem tegner på har alltid snakket til meg. Hun tegner med blyant og penn, og maler med billige vannfarger (ja, billige vannfarger – hun har selv sagt det – «for å få et mykere og tettere resultat») og resultatet er Amazing med stor A om noen ber om mitt syn på saken!

Sommerdepresjonen som kom og tok meg.

Posted on

Dette her er faktisk et av de aller vanskeligste innleggene jeg har skrevet. De av dere som har fulgt meg en stund vet jo at jeg er veldig åpen rundt min psykiske helse, det plager meg ikke å besvare spørsmål eller snakke om mine diagnoser, hvordan ting har føltes, erfaringer og annet. Men akkurat det jeg skal skrive om i dag er en ting jeg har skammet meg litt ekstra over.
Jeg skammer meg fordi det er så mange som forventer at man ikke skal slite med dette. Det er mange som har ledd av meg eller ikke tatt meg seriøst når jeg har fortalt dem om det. Det verste er allikevel at dette her skaper så mange problemer for meg, det hindrer meg fra å gjøre ting jeg har lyst til i så mye større grad enn mye annet.
Grunnen til at jeg velger å ta opp dette akkurat nå er at jeg nettopp leste en tekst hos KK. Dersom noen vil lese teksten kan dere trykke her for å bli videresendt direkte til siden. De har også tatt med tips til hva man kan gjøre dersom man rammes av dette, så dersom du også sliter med dette her kan jeg anbefale å kikke på den altså.

Så, til saken:
I begynnelsen av mai hvert år pleier humøret mitt å dale, og jeg kjenner meg mer og mer motløs og sliten. Det starter ofte med at jeg stenger meg inne i leiligheten, jeg går ikke ut eller snakker med noen. I tillegg sover jeg dårlig, matlysten forsvinner helt og noen ganger følges det av kvalme om jeg prøver å spise.
Etter en stund på denne måten går et generelt dårlig humør ofte over i en faktisk depresjon. Jeg blir sint på alt og alle rundt meg, slutter nesten helt å sove og klarer ikke lenger å konsentrere meg selv om ting jeg liker. På dette stadiet trekker jeg meg ofte mer og mer unna facebook og andre sosiale medier – jeg orker rett og slett ikke alle oppdateringene til folk om at de er ute og bader, den gode maten de akkurat har spist, festen de har vært på og at de atter en gang skal grille i hagen med vennene sine. Jeg klarer ikke å lese dem, se på alle bildene uten å kjenne på en slags smålig misunnelse. Der ute er dere, alle sammen – og dere gjør akkurat de tingene som jeg har så utrolig lyst til å gjøre. Men jeg klarer ikke, fordi jeg vil egentlig bare ligge i senga hele dagen eller slå ting i fillebiter mens jeg hyler ut innvollene mine. Jeg blir så smålig og barnslig, så sint og bitter – for det plager meg, det gjør virkelig det. Ikke at dere gjør masse fine ting om sommeren, misforstå ikke – men det plager meg at jeg ikke klarer å gjøre de samme tingene, sammen med dere.
I dag fikk jeg altså endelig satt ord på det, og selv om det ikke betyr noe annet enn at det finnes en slags «godkjent diagnose» som sammenfaller med symptomene jeg opplever, så er det en slags trygghet i å få bekreftet at noen vet om dette. At noen har bevist at dette er en ting som eksisterer, noe som flere blir rammet av og sliter med – faktisk så mange som 10% av dem som opplever «sesongbestemte» depresjoner, og det er jo et ganske høyt tall på noe jeg aldri har hørt noen snakke om før!

Det jeg snakker om kalles sommerdepresjon, og jeg har slitt med dette så lenge jeg kan huske. Jeg har alltid skammet meg over at det er sånn, fordi det forventes at man skal være glad på sommeren. Det er sol, varmt, tid for å henge på stranden, drikke øl og grille pølser i hagen. Man skal feste, reise på ferie og prøve nye ting.
Man skal absolutt ikke ligge sammenkrøllet i senga mens man håper på en litt kjøligere dag med regnvær. Man skal absolutt ikke kjempe i nesten en time med å spise en brødskive, og allikevel risikere å kaste den opp igjen når du endelig har fått den ned. Man skal absolutt ikke ha tanker om at man ikke orker mer, at det er for mye og at livet ikke er levelig mer.
Og det er nettopp det som er så ekstra vondt. Jeg føler meg som verdens kjipeste menneske fordi jeg ikke klarer alt det som alle andre får til, jeg skammer meg over å stenge meg inne i en leilighet med fortrukne gardiner mens alle andre er ute og bader eller griller eller gjør andre ting som jeg gjerne skulle vært med på. Det er en forferdelig følelse å bli bedt med ut i parken, på kino eller ut for å spise – og nesten alltid føle at jeg må si nei, kjenne på at jeg avviser de få menneskene som fortsatt har lyst å være sammen med meg.
Det er vanskelig å forklare for noen hvordan det føles. At det kjennes som om solen tar livslysten fra meg, som om sommernatta kveler meg. Det er vanskelig å forklare at man så gjerne vil være med, men man er så sliten og trøtt og lei at man hverken orker, klarer eller våger. Det aller vanskeligste er å forklare folk at jeg ikke gjør dette her med vilje. For det er mange som tror det, faktisk. At jeg takker nei til å bli med ut fordi jeg ikke har lyst, at jeg ikke reiser på festivaler eller andre ting fordi jeg bare er en kjedelig person. Og det er så vondt; at mennesker jeg anser som venner føler seg såret av noe jeg ikke kan noe for.

Etter å ha lest artikkelen om sommerdepresjon hos KK forsto jeg at jeg ikke er alene. Jeg oppdaget at det jeg går gjennom er helt klassiske symtpomer på en type depresjon som er utrolig vanlig her i Norge. Jeg forsto at jeg ikke er alene om dette her, og at det er viktig at vi snakker om det – at jeg snakker om det.
Dersom vi åpner opp om hvordan sommeren påvirker oss og hvordan det føles å leve livene våre kan vi gjøre det enklere for dem som ikke lider av dette til å forstå bedre, vi kan sammen gjøre sommerdepresjonen til en like «vanlig» diagnose som vinterdepresjonen er og mindre skummelt å innrømme at man har. For det er viktig for meg at folk gis en mulighet til å forstå, at de gis en mulighet til å kunne sette seg inn i situasjoner de ikke selv har stått i – for dersom flere har forståelse for de ulike problemene som fins, øker muligheten for å kunne løse problemer og få en bedre hverdag.

Dersom du lider av sommerdepresjoner – vit at du ikke er alene. Vi er mange som sliter med dette her i Norge, veldig mange. Husk også at det ikke må være sånn resten av livet, en depresjon kan gå over og man kan få hjelp til å håndtere sin depresjon så den ikke lenger får styre ens liv. Ta inn over deg at det ikke er din skyld at du rammes av sommerdepresjoner, at det ikke er noe du gjør med vilje eller har bedt om at skal skje. Dersom du har venner som ikke kan respektere at du har det vanskelig i perioder, så er det ikke gode venner – det er ikke din jobb å endre deg på noen måte for at andre skal like deg bedre. Dersom du trenger noen å snakke med – be om hjelp, jeg lover at det er verdt det. Jeg forstår så godt hvordan du føler det, jeg har selv kjent på alle de ulike følelsene man får i sammenheng med dette her. Jeg vet om skammen du bærer med deg, frykten for at du skal bli mislikt og utfryst av mennesker du er glad i. Jeg vet at det er ufattelig skummelt å innrømme at du sliter med en depresjon i den tiden hvor absolutt alle andre ser ut til å være bare glad og fornøyd, at du gruer deg til reaksjonene du kommer til å få og at du kanskje har tenkt tanken på at det må være noe galt med deg siden du føler det som du gjør. Alt sammen er normale følelser, tanker og redsler – det er ikke noe galt å føle på disse tingene, og det er ikke deg det er noe galt med.
Husk også at uansett hvor «liten» eller «stor» depresjon du har – all depresjon er like alvorlig. Det er ikke ok om man føler seg dårlig hele tiden, det er ikke riktig om man har lyst å gjemme seg for mennesker og ikke har lyst å gjøre noe, snakke med noen eller være med på noe. Uansett om du «bare gråter litt for ofte» eller om du har tanker om å ta ditt eget liv; ta deg selv på alvor! Plukk opp telefonen, ring en venn, kontakt en organisasjon eller snakk med noen du stoler på. Gå til presten om du er religiøs, eller bestemoren til en venn. Jeg bryr meg ikke om hvem du snakker med, hvem du velger å henvende deg til – men vær så snill å snakk med noen, åpne opp og fortell hvordan du føler deg! Det finnes hjelp der ute – vær så snill å bruk den!
Man skal ha lyst til å være med på ting, man skal ha lyst til å leve.
Dersom du har tenkt tanken at «jeg er jo bare litt deprimert, det er mange som har det mye verre enn meg» vil jeg at du skal prøve å legge den bort nå med en gang. Jeg ber deg, forsøk å ikke tenke sånn! For du fortjener hjelp du også, uansett om det finnes aldri så mange mennesker som kanskje har det verre enn deg akkurat nå – sånn som du har det er heller ikke ok, og at noen har det verre enn deg rettferdiggjør på ingen måte at du har det vondt.

Som jeg nevnte i starten av dette innlegget er dette noe av det aller vanskeligste jeg har skrevet. Det har tatt lang tid å finne ordene, og jeg har tatt mer enn en pause underveis. Det er vanskelig for meg å snakke om dette, og jeg har allerede opplevd så mye hat og negativitet i sammenheng med dette. Når jeg publiserer denne teksten kjenner jeg litt på klumpen i magen som forteller meg hvor stor risikoen er for at jeg vil oppleve det samme nå. Men jeg velger å stole på at dere som leser det jeg skriver er såpass gode mennesker at dere ikke vil la kommentarfeltet mitt fylle seg opp med ufine kommentarer.
Dersom dere sprer denne teksten videre vil jeg bli veldig, veldig glad!

Et avtrykk på glass

Posted on

Jeg hadde egentlig store planer om å «ta tilbake» bloggen min, skrive regelmessig igjen. Jeg hadde masse planlagte innlegg, ting jeg ville skrive om og hadde lyst til å dele. Men det ble ikke helt sånn.
De av dere som har fulgt meg over tid vet at jeg periodisk ikke har det så bra. Jeg gjør så godt jeg kan for å overse, late som om det er bedre enn det er, ikle meg masker og kostymer for at ingen skal forstå. Jeg jobber for å lure meg selv og verden rundt, jobber for å beholde en slags fasade om at ting går på skinner selv om toget har sporet totalt av. Gjør man det lenge nok – later som – så treffer man til slutt den berømte veggen. Hvor mange sammenstøt jeg har hatt med nettopp den gjennom årene har jeg ikke lenger telling på, men jeg ser ikke ut til å lære meg hvordan jeg skal endre retningen.
Det begynte å bli tyngre allerede i juni, og igjen satt jeg her uten å føle glede over noe som helst. Det er en velkjent følelse for meg, en følelse jeg har truffet flere ganger og kan holde ut med. Problemet er hvordan livet virker i de periodene. Når alt blir svart og mørkt, når ingenting vekker interesse eller gir glede. Det blir så seigt og tungt, bevegelsene langsomme og hodet kaotisk. Jeg kan ikke skrive i sånne perioder, jeg kan ikke skrive fordi alt jeg tar i blir påvirket av energien min – som å sette fingermerker på glassflater, det blir avtrykk av mørke og smerte. Jeg kan ikke skrive fordi jeg ikke vil ha en sånn blogg lenger, egentlig.

Allikevel må jeg skrive om det nå. Fordi det ikke går så bra, og fordi jeg vet at dem som leser bloggen min forstår at det går opp og ned. Dere vet at det kanskje oftere går ned enn opp, dere respekterer at jeg ikke makter å skrive – og dere er der når jeg kommer tilbake. Selv om det ikke blir lagt igjen daglige kommentarer, så ser jeg dere på statistikken min. Jeg ser at dere leser, og jeg føler at dere er til å stole på – at dere er fine mennesker. Og fine mennesker som trofast kikker innom bloggen min fortjener at jeg gir lyd fra meg, hvertfall av og til.
De siste månedene har vært lange og tunge, det har vært mye å håndtere og ting å gjøre. Det eneste jeg har fokusert på er å stå opp fra dag til dag, komme meg i klærne for å ta tak i det der bedritne greia som kalles livet mitt. Og egentlig har jeg ikke klart det heller, å ta tak i livet mitt altså. Det er fortsatt like skakkjørt som det var for tre måneder siden, og jeg svever rundt som en slags viljeløs astronaut uten kontakt med NASA eller noe sånt (ja, akkurat – godt bilde, Ravn..)
Lista over ting jeg både burde, skulle og absolutt måtte ha gjort blir bare lengre for hver eneste dag som går – og enn så lenge har jeg ikke klart å korte den ned. Alt blir slukt av det mørket jeg ser ut til å ikke kunne glemme, av minner og tanker og tilbakeblikk.
Dere kjenner kanskje følelsen. Når man vet at det aller viktigste å prioritere nå er å ringe legen, få bestilt den timen, returnere den fordømte avtalen de maser om, få skrevet og posta den søknaden som bare blir liggende der. Og det er omtrent der du bare fader ut på en måte, plutselig befinner du deg i et helt annet rom i gang med noe helt annet, eller i sofaen under teppet klar for å gjøre akkurat ingenting resten av dagen. Jeg vet at det fins et ord for nettopp det der; prokastinering. Men det er ikke det jeg driver med, ikke egentlig – det jeg driver med er rett og slett unngåelse. Jeg unngår å ringe, unngår å snakke om det, unngår å gjøre det jeg vet jeg burde, unngår å bare rydde opp i livet mitt for å si det kort.

Jeg har blitt flink til å unngå, og i dag kan jeg unngå nesten hva og hvem som helst når som helst og hvor som helst. Bortsett fra meg selv og tankene mine – det er to ting jeg ikke er i stand til å hverken unngå, flykte fra eller overhøre.
Og noen ganger blir jeg selv og tankene mine akkurat så mye å håndtere at verden sprekker litt i kantene. Den blir tåkete og mørklagt, uten spor og stier i tett granskog. Når verden blir sånn danner det seg et mønster i hverdagen min, et mønster som begynner og starter med hat og selvdestruktivitet. Et mønster som spiser opp vennskap, kjærlighet, glede, håp, fremtid. Et mønster som har så mange vinkler og retninger at det er vanskelig å se, vanskelig å forstå – enda vanskeligere å løpe fra, gjemme seg for.
Med årene har jeg lært at det ikke er annet å gjøre enn å holde meg fast, bøye med akkurat nok med til at jeg ikke kastes av i svingene og bare overleve til turen er over – når og hvor nå det måtte være. For om man bare holder fast lenge nok må jo den der gale personen som har fått plass i førersetet finne igjen bremsepedalen.

Jeg vet som sagt ikke hvorfor jeg skriver. Jeg trenger ikke å vite det heller, vet ikke om jeg er interessert i å forstå mine egne intensjoner med dette her. Men det er et livstegn, en slags bekreftelse på at jeg fortsatt finnes her ute.
Og jeg liker metaforen min om svinger og turer – det fikk alt sammen til å høres ut som en slags sykkeltur en søndag ettermiddag. Ikke bare som en trist historie om en jente som bare virrer rundt uten å finne veien ut av en labyrint hun selv har deltatt i byggeprosessen på. Så hold fast på det med sykkelturen.

5 lange år..

Posted on

Det kjennes som om tiden har stått stille, men samtidig løpt fra oss.

Det kan rekke å skje mye på fem år. Det er lang tid – mye tid å fylle med handling. På fem år kan vi få en ny regjering, en ny statsminister. Vi kan ha byttet jobb, tatt eksamen, gått ferdig tiden som lærling. Man kan ha kjørt opp og tatt lappen, flyttet inn i sin første leilighet eller pusset opp et helt hus. Man kan ha vært på sommerferie i land man aldri hadde trodd man skulle besøke, satt nytt liv til verden og mistet mennesker man var glad i. På fem år kan verden ha rast ut under føttene dine, jordskjelv kan ha rammet og vann vasket bort alt som du kjente det. Men på fem år kan det også ha vært gode tider, fantastiske tider. Skjebnen kan ha smilt til deg, du kan ha fått drømmepartneren, huset, den familiebilen du drømte om og en fantastisk liten smårolling.
På fem år kan man ha oppnådd alt man drømte om. Man kan ha mistet alt man noen gang ville ha.

Det er fem år siden jeg satt i en sovesofa i en kjeller sammen med det som da var min beste venninne. Det er fem år siden jeg ropte på henne, fem år siden jeg sa ordene. Sa at «det har vært en eksplosjon i Oslo. Og noen skyter på Utøya»..
Det å si det, ordene i seg selv var nok til at stemningen endret seg så totalt. Der vi før hadde smilt og ledd, sittet med vårt og bare småpratet om løst og fast – plutselig ble det så stille, så kaldt og ensomt. Som om vi var to stykker i samme rom som var ute av stand til å nå inn til hverandre, uten mulighet til å hjelpe, trøste eller berolige.
Det var så vondt å sitte der da, så vondt å ikke vite hva som skjedde, å ikke kunne gjøre noe, ikke kunne hjelpe. Jeg tror alle nordmenn kjente litt på det akkurat da; følelsen av å være så helt og fullstendig hjelpeløs. Avskåret fra dem du aller helst ville gjøre noe for, så langt unna alt og alle som betydde noe. Så redd, så usikker – kjenner jeg noen som er der? Hvor ille er dette egentlig? Hva er det som skjer og hvem gjør noe sånt? Kaoset i tankene, kollisjonen inni hodet og tanker man ikke en gang ville vurdere å la slippe til – det ville vært for vondt, for mørkt.

Som nordmann gjør det så vondt å tenke tilbake på hva vi gikk gjennom den dagen, i dagene etter, i årene etter – enda i dag. Det gjør meg så vondt å tenke på at noen er i stand til å påføre så mange mennesker så mye smerte. Jeg klarer ikke forstå, jeg kan ikke forstå.
Allikevel gjør det meg så stolt å tenke på hvor sterke vi er sammen. Hvor nære vi blir, hvordan vi deler og åpner oss opp for andre. Det gjør meg så stolt at vi var der for hverandre i de dagene, at vi knyttet bånd og holdt hender. Jeg er stolt av oss, av deg og meg – fordi vi er et så fordømt godt land! Vi er så gode mennesker, vi har så varme hjerter. Vi tar vare på hverandre, vi står sammen når det stormer – vi viser så mye varme, kjærlighet og godhet. Så mye håp – og det gjør meg så stolt av å være norsk, at vi kan vise håp også i en så tung stund som det 22. juli 2011 ble gjort for oss. Vi holder hjertene varme og hodene kalde – enda i dag.

Det fins ingen ord for å beskrive det vi gikk gjennom den 22. juli 2011. Ingen ord blir store nok, ingenting rommer alle tankene og følelsene. Men vi vil aldri glemme. Vi vil aldri glemme dem vi mistet.

I dag, fem år senere skriver jeg igjen et innlegg til minne om alle dem vi mistet. I respekt for det dem gjennomled, for det dem sto for. Jeg skriver med hjertet fullt av kjærlighet, jeg skriver med oppriktig håp om en god og fredelig fremtid.
Jeg skriver, fordi det er den ene tingen jeg føler at jeg kan gjøre i dag.

Med kjærlighet og respekt for dem som ikke fikk komme hjem igjen, for dem som ble igjen.

«De som ser etter tegn»

Posted on

«De som ser etter tegn» av Britt Karin Larsen er en av de fineste og sterkeste bøkene jeg har lest.

Tittel: De som ser etter tegn
Forfatter: Britt Karin Larsen
Utgitt av: Tiden Norsk Forlag A/S, 1997

«Det første han husket, var stjernene. Han lå inntil broren i bunnen av kjerra under den strålende himmelen. Nattens lys hadde en annen trygghet enn dagens, hadde et løfte i seg, om ly, nærhet, mat. Eller var det ikke slik denne natten? Var det derfor han kom til å huske den?»

Romanen handler om Elias og familien hans, Akselfølget. Det veves flere historier inn i hverandre etterhvert som følget reiser gjennom landet, noen med hest og vogn og noen til fots.
Boken gir et veldig fint innblikk i kulturen og levemåten til taterne i Norge. Den forteller om frykten de har båret med seg, mot og ære, kjærligheten til familien og mystikken de ofte har vært forbundet med.
Boken er skrevet på norsk, med innslag av romaniord og -uttrykk. Ordliste og oversikt over de ulike følgene vi blir kjent med er lagt med bakerst i boken.
«De som ser etter tegn» kan være en litt tung bok å lese, men det er vel verdt å komme gjennom allikevel.

«Det svær æ på»

Posted on

«Det svær æ på» av Arthur Arntzen er en av mine absolutte favoritter, gitt ut samme år som jeg ble født. Jeg kan lese den om igjen og om igjen, uten noen gang å gå lei.

Tittel: Det svær æ på
Forfatter: Arthur Arntzen
Illustratør: Dagfinn Bakke
Utgitt av: Det Norske Samlaget, 1992

«Den store og endelege boka om BANNSKAP, GALSKAP OG LATSKAP. Arthur «Oluf» Arntzen med nordnorsk folkehumor så beisk, nyskapande og vittig som du aldri før har lest.»

De fleste av oss kjenner vel til karakteren Oluf, gjort levende av Arthur Arntzen både på TV og på teaterscenen. Bøkene er ikke mindre verdt å få med seg!
«Det svær æ på» inneholder tre deler; en om bannskap, en om galskap og en om latskap – og er skrevet på dialekt. Boka er en oppfølger til bøkene «Æ lyg ikkje» og «Æ sei ikkje meir». Alle bøkene er illustrert av Dagfinn Bakke, som har en tegnestil hvertfall jeg er veldig glad i.

Denne og andre bøker av Arthur Arntzen finner du hos Samlaget.

Nytt år – nytt hår

Posted on

Forandring fryder, sies det!
Jeg for min del kan hvertfall si meg helt enig i det, og noe av det jeg oftest forandrer på må være håret mitt. Jeg er naturlig blond men siden begynnelsen av ungdomsskolen har jeg hatt både svart, rødt, brunt, brunrødt, blondt med svarte striper og tupper, rødt og svart, blåsvart og lysebrunt med rødbrune og blonde striper – for å nevne noe. De siste to årene har jeg latt håret få vokse seg ut, og har dermed hatt en slags mørk blond farge med enorme mengder ettervekst. Håret har nok hatt veldig godt av en pause fra alt sammen, men nå er det over – med det nye året kommer også det nye håret, så nå er det endelig farget og klipt. Ingen ettervekst, ingen slitte tupper, ingen fliser og ikke noe misfarging.

12910260_847532252041247_504998462_n

Håret har jeg som vanlig farget selv, med «African Green» (StarGazer) kjøpt hos Dragens hule. Fargen er semi-permanent og vaskes dermed gradvis ut av håret, noe som gir en fin mulighet til å endre på fargetonene fra gang til gang – samtidig som det blir lettere å endre på fargen uten å måtte bleke håret ned for hver gang. Håret mitt tar farge veldig godt og holder dermed lenger enn på mange andre, og pleier dermed ikke å farge opp håret oftere enn annehver måned for å holde på fargen. Dersom håret ditt ikke tar farge like godt som mitt kan det hende du må farge det oftere, men fargen er veldig mild og tærer ikke like mye på håret som mye annen hårfarge jeg har brukt.

Lest i februar

Posted on

Februar var en veldig god bok-måned for meg. Jeg leste ut den første boksen i samlingen av Knut Hamsun i tillegg til å gjennoppdage noen av de bøkene jeg ikke hadde hatt ute av bokhylla på lenge.

februar

  1. Hilsen fra Nes på Romerike, 150 postkort med historiske tekster – Fritz Wahlstrøm
  2. «Pan» – Knut Hamsun
  3. Victoria – Knut Hamsun
  4. Svermere – Knut Hamsun
  5. Under høststjernen – Knut Hamsun
  6. Benoni – Knut Hamsun
  7. Rosa – Knut Hamsun
  8. En vandrer spiller med sordin – Knut Hamsun
  9. Den siste glede – Knut Hamsun
  10. Barn av tiden – Knut Hamsun
  11. Segelfoss by – Knut Hamsun
  12. Etter deg – Jojo Moyes
  13. Heksekamp – Anna Dale
  14. Christiane F; Å være ung er for jævlig – Kai Herman, Horst Rieck
  15. Markens grøde – Knut Hamsun

Hamsun til jul

Posted on

Jula 2015 inneholdt tidenes beste lese-gave for min del; samlede verker av Knut Hamsun.

hamsun

Hamsun er ansett en av de mest innflytelsesrike litterære stilister i det 20. århundret og regnes av mange som «faren» til den moderne roman-formen. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1920 for boken «Markens grøde» som ble utgitt i 1917. Allerede i 1919 vært nominert til prisen for samme bok, men fikk den ikke.

Samlingen inneholder alle verker av Knut Hamsun – 27 bind med romaner, dikt, skuespill og noveller. Bøkene er gjennomgått og revidert skriftlig, noe som gjør dem veldig mye enklere å lese – på den mindre positive siden må det jo nevnes at endringen av språket fra originalversjonene gjør at de mister noe av det «sjarmerende», Hamsun på tilnærmet klingende bokmål kan være en tilvenningssak.
Samlingen ble gitt ut i sammenheng med markeringen av Hamsuns 150-årsdag i 2009, og innkjøpt på ARK bokhandel.