«Krigen har intet kvinnelig ansikt»

Forfatter: Svetlana Aleksijevitsj
Utgitt: 2006, på norsk i 2014
Type bok: Dokumentarroman

Noen ganger kommer man over en bok som er så god at den griper tak i en og nekter gi slipp, en sånn bok som man ikke klarer å glemme, en sånn bok som man bare må dele med alle dem man kjenner. Enda sjeldnere finner man en bok som griper sånn tak i en at den virker inn på hele livet ditt, som endrer måten du har sett ting på, som gjør det vakre forferdelig og det forferdelige vakkert. Dette er en sånn bok for meg.

20160819_100908

«Kvinnene som kjempet i den røde armé, side om side med mennene, var piloter, stridsvognførere, spanere og snikskyttere. Eller de var sykepleiere som bar de sårede ut fra stridssonen. Til forskjell fra mennene ble ikke disse kvinnene betraktet som helter etter krigen, men i stedet møtt med mistenksomhet og ikke sjelden med forakt. Så de tiet. Helt til Svetlana Aleksijevitsj førti år senere begynte å oppsøke dem i hjemmene deres og på fabrikkene og ba dem fortelle sin historie.
Denne prisbelønte boka bygger på hundretalls dybdeintervjuer og inngår i forfatterens store livsverk «Utopiens stemmer» som er et unikt forsøk på å beskrive den sovjetiske erfaring utfra det lille menneskets perspektiv.»
– Bokens bakside.

Jeg fikk denne boken i julegave av samboeren min i fjor, og jeg har allerede lest den flere ganger. Hver gang oppdager jeg noe nytt, enda et avsnitt å bite seg merke i, en ny uttalelse å huske.
Gjennom tiden har jeg lest mange ulike bøker om 2. verdenskrig, og svært få av dem har gjort så sterkt inntrykk på meg som denne. Svetlana har fokusert på helt andre ting enn hva vi ofte er vant til å lese om, hun skriver ikke om plasseringen til de ulike kompaniene, hun fokuserer ikke på hvem som hadde hvilke grader eller utmerkelser. Svetlana fokuserer på de «små tingene, det lille mennesket» – hun fokuserer på tankene de gjorde seg, på brudekjoler sydd av bandasjer og kjærlighet til menn som alt hadde koner hjemme. Hun fokuserer på avklipte fletter, å ha mensen i krigstid, om underbukser for menn på kvinners kropper og om kjærlighet. Kjærlighet til hverandre, til livet, til en øverstkommanderende eller kjærligheten en søster viste til en dødende pasient. Hun skriver om kjærligheten til menneskene, kjærlighet til verden, til Fedrelandet og «Den store tanken».
Hun fremstiller rett og slett det menneskelige i krigen på en måte vi ikke så ofte kommer over. Med hennes bok trer grusomhetene, vanskelighetene og frykten i krigen tydeligere fram. Ordene hennes tegner opp skarpere linjer, trekker klarere skiller. Hun våger å skrive om de tingene vi ofte ønsker å unngå – frykt, lukten av blod, uforsonlig hat og umenneskelighet. Og vi trenger folk som våger, fordi vi trenger å lese! Vi trenger å forstå at krig er lidelse, at krig aldri fører med seg annet enn lidelse – for meg, og for deg.

Boken er også så veldig aktuell i dag synes jeg, når jeg ser på hvor usikkert mye er rundt om i verden. Det er så mye usikkerhet, så mye som er vanskelig å forholde seg til – og nettopp på grunn av hvor usikkert alt er nå, føles det viktig for meg å minnes om at krig er grusomhet. Det er urettferdighet og uforståelig hat. Krig skader mennesker, det skader dem vi er glad i. Om vi kan gjøre noe for å skape fred må vi gjøre det, og første steg i retning av å kunne gjøre noe er kunnskap. Denne boken gir kunnskap, kunnskap vi trenger.
Boken vant Nobelprisen i litteratur 2015, og i den sammenhengen skrev Aftenposten en god artikkel om både boken, forfatteren og hva det kan bety for både Russland og Hviterussland. Artikkelen kan leses ved å trykke her.

Om du er interessert i bøker om krigen, eller om mennesker og hvordan vi fungerer – les boken «krigen har intet kvinnelig ansikt» av Svetlana Aleksijevitsj. Du trenger absolutt ikke ha den store krigstinteressen for at boken skal være verdt å lese – det eneste du trenger å ha interesse for er gode bøker.
Om du vil lese boken kan den bestilles gjennom Haugenbok for ca 350 kroner, for å komme direkte til siden kan du trykke her.

10 things before I die TAG

Jeg tenkte at også jeg kunne slenge meg på en tag, siden jeg svært sjelden gjør dette på bloggen. Man sier jo at forandring fryder, så dersom det her er et innlegg som faller i smak kommer jeg til å skrive flere.
Som en begynnelse har jeg valgt å bli med på «10 ting før jeg dør». I korte trekk går denne ut på at man får flere ulike «tema» man skal skrive om, for eksempel «10 steder å besøke før jeg dør», og så liste liste opp de ti ulike punkter under hvert tema. (Jeg ser at dette ble veldig tungvint forklart, men dere vil skjønne hva jeg mener så fort dere har lest en liste eller to, så heng på!)
Dersom du leser dette innlegget og kunne tenke deg å skrive et lignende innlegg selv må du gjerne bruke listene jeg har brukt – og ekstra glad blir jeg om du linker opp til innlegget ditt om du skriver i kommentarfeltet under. Jeg vil gjerne lese deres lister!

10 steder (byer og/eller land) jeg vil besøke før jeg dør:

  1. Roma – jeg har alltid ønsket å besøke Roma, og dette ser ut til å være et reisemål som går igjen på de flestes listes over steder de vil besøke.
  2. Island – jeg er så nysgjerrig på den søte, lille øya! Tenk på det da vel; spasteder, vulkansk aktivitet, fantastiske naturressurser og Glimabryting, bare for å nevne noe. Jeg kan faktisk ikke finne en eneste grunn til å ikke ville besøke Island.
  3. Amsterdam – dette er vel enda en av dem som står oppført på nesten alle sånne lister, men jeg må ta med byen allikevel. Jeg ser mer enn gjerne resten av Nederland også, men hovedstaden har blitt så opphauset gjennom årene at det er et sånt sted man bare må ha sett før man dør.
  4. Sveits – fordi det er bare helt meg!
  5. Hallstatt i Østerrike.
  6. Wicklow i Irland – stedet ligger en times tid utenfor Dublin, og byr på fantastisk natur! Mange nordmenn har visst besøkt dette stedet, og flere har kommet tilbake. Det sier seg selv at dette er et sted som må med på listen min.
  7. Jamaica – trengs det noen forklaring her, egentlig?
  8. Auschwitz – her er vi inne på interessen min for krig igjen, så ettersom de fleste av dere vet det om meg regner jeg med denne på ingen måte trenger å forklares.
  9. Sibir.
  10. Ciudad Juarez i Mexico

10 bøker jeg vil lese før jeg dør:

  1. «Bienes hemmelige liv» av Sue Monk Kidd
  2. «Ingen ny sjanse» av Harlan Coben
  3. «Jerusalem» av Selma Lagerlöf
  4. «Krystallslottet» av Jeanette Walls
  5. «Når villdyret våkner» av Jack London
  6. «Kunsten å være kvinne» av Caitlin Moran
  7. «Hele livet på en dag» av Alysan Richman
  8. «Balansekunst» av Rohinton Mistrys
  9. «Fuglane» av Tarjei Vesaas
  10. «Peer Gynt» av Henrik Ibsen

10 ting jeg vil smake på før jeg dør:

  1. Kikerter – jeg er så nysgjerrig på hvordan det smaker, men jeg har rett og slett ikke funnet noe å smake på som inneholder dette og det virker litt skummelt å spise bare kikerter alene. Om noen av dere har forslag til retter jeg kan ha kikerter i, eller en måte man kan spise bare kikerter på må dere gjerne skrike ut!
  2. Hjemmelaget gomme – jeg har spist mye gomme gjennom årene, og det er absolutt noe av det beste jeg vet! Men jeg har bare spist dem som kjøpes på butikken, og ofte er jo hjemmelaget mye bedre på smak. Om jeg prøver meg en dag skal jeg ta dere med i prosessen!
    Dersom noen lurer på hva Gomme er, så er det en slags ostemasse med rosiner og krydder. Jeg er vant til å bruke det som pålegg på brødskiver, men man kan også servere det som et eget måltid eller til lefser, knekkebrød og lignende.
  3. Sommerruller – foreløpig har jeg bare smakt vårruller (her har jeg derimot smakt alt som er!). Om noen ikke vet, så er sommerruller det samme som vårruller, bare med «gjennomsiktig skinn» om det gir mening. Jeg ser for meg at det må være helt perfekt med grønnsaker på sommeren!
  4. Vegansk pizza – jeg er fullstendig avhengig av kjøtt på pizza, og har hele veien sagt at jeg heller dropper pizza fullstendig enn å spise en pizza uten bacon eller biff. Men den siste tiden har jeg blitt litt modigere, og nå tror jeg lysten til å smake også vegansk pizza begynner å melde seg. Om noen har forslag til en vegansk pizza (om man kjøper eller lager selv spiller ingen rolle) må dere gjerne dele med meg!
  5. Roseblader – jeg har alt smakt det i drikke (rose-te, og vann med roseblader er absolutt verdt å smake!) men jeg mangler å smake det i mat. Jeg vet mange spiser roseblader i salat, så kanskje jeg prøver det en dag.
  6. Lønnesirup – vi har faktisk en flaske stående i kjøleskapet, men jeg har enda ikke turt å smake.
  7. Vegansk softis – altså herregud, hvorfor fantes ikke det her for mange år siden?!
  8. Grillet mais med smør – hør på det liksom, «grillet mais med smør». Man hører jo at dette må smake godt!
  9. Dragefrukt
  10. Fryst fruktsalat – det er nettopp hva det høres ut som; ulike typer frukt skåret i biter og fryst, servert med krem eller annet man liker.

10 ting jeg vil gjøre før jeg dør:

  1. Gi ut en bok.
  2. Gå kurs for å kunne sy min egen bunad.
  3. Dra på konsert med et band jeg liker (det er helt umulig å bestemme seg for en artist, eller ett band).
  4. Besøke masse museer, utkikkspunkter, historiske steder og lignende her i Norge.
  5. Skaffe meg en slags skrivestue et sted langt fra folk, biler og kjøpesentre. Helst et sted med gress på taket, sauer og kyr utenfor og fullstendig stillhet om nettene. Uten gatelys og med grusvei og skog så langt øyet rekker.
  6. Skaffe meg en skrivemaskin. Sånn god, gammeldags som nesten ingen bruker lenger – det er hva jeg vil ha. Helst i den nevnte skrivestua langt unna folk, uten gatelys men med sauer og kyr.
  7. Stå på vannski – dette punktet føres opp fullstendig uten tanke på at jeg har vannfobi, og at jeg ikke kan svømme.
  8. Ta lappen på semi.
  9. Reise på safari.
  10. Ta snakebite – det er en ting jeg har hatt lyst til å gjøre siden jeg var 12 år, men foreløpig har jeg ikke fått meg til å prioritere det økonomisk. Forhåpentligvis kan det endre seg etterhvert!

10 ting jeg vil lære meg før jeg dør:

  1. Det aller første jeg vil lære meg før jeg dør er å spille piano! Jeg har alltid vært veldig glad i piano-spill, og flere i familien min har kunnet spille piano. Spesialt farfaren min spilte veldig godt, og jeg var alltid så fascinert av hvor flink han var – som liten kunne jeg gjerne sitte en evighet å bare høre på at farfar spilte piano for meg. Til tross for ønsket om å kunne spille piano har jeg aldri lært annet enn litt blokkfkløyte på barneskolen, litt gitar (som jeg dessverre har glemt, men jeg har en gitar så kanskje det fins håp allikevel) og en del bråkete slaginstrumenter. En vakker dag skal jeg spille piano!
  2. Jeg vil også lære meg å spille trekkspill – for det er bare en sånn type person jeg er.
  3. Jeg vil også lære meg å sy klær. Årsaken er veldig enkel; det er så mange klær jeg kunne tenke meg, men ofte har jeg rett og slett ikke råd. Om man da kunne sydd klærne sine selv ville det bare vært å la seg inspirere før man setter i gang. Om jeg lærer meg å sy klær skal forresten det aller første litt større prosjektet mitt være en enkel kjole!
  4. Tysk og fransk – jeg har et helt elendig språkøre, men jeg er helt forelsket i begge språkene og kjenner et seriøst behov for å kunne forstå og bli forstått på tysk og fransk.
  5. Tegning er også en ting jeg gjerne vil lære meg. Jeg har alltid likt å tegne, men har aldri vært noe flink – det eneste jeg kan tegne er strekmenn, båter og ett type landskap.
  6. Tatovering med henna – for hvor kult virker ikke det til å være?
  7. Jeg vil virkelig, virkelig lære meg å spille sjakk! Jeg har et sjakkbrett som jeg er veldig glad i, og jeg kan de fleste spillereglene. Til og med navnet på de ulike brikkene og oppstillingen på brettet kan jeg i prinsippet – men så fort jeg setter meg for å spille, så går det liksom ikke helt sånn som det skal. Dermed har jeg ikke spilt sjakk på flere år, jeg har vel på sett og vis gitt opp å lære det. Men jeg har lyst å lære, så en dag skal jeg sette meg ned med noen å prøve igjen!
  8. Bilde- og videoredigering.
  9. Lage naturlige farger – altså lage farger av ting man finner i naturen, for eksempel blomster.
  10. Den siste tingen jeg tar med på lista over ting jeg vil lære meg før jeg dør er å lage drømmefangere. Jeg elsker drømmefangere, og har enormt mange på soveromsveggen – men det hadde vært så kult å kunne lage mine egne!

10 ting jeg vil si før jeg dør:

  1. «Uansett hvor vanskelig det oppleves akkurat nå, så fins det håp. Det vil alltid være et lys som skinner i mørket, selv om det er nesten umulig å se det – så er det der. Du må bare stole på det.»
  2. «Stol på deg selv. Bare stol på deg selv, på magefølelsen din. Du vil tjene på det i lengden.»
  3. «En rose kan vokse også blandt ugress.»
  4. «Les bøker! Om du har fem minutter, plukk opp en bok – om du venter på noen som er forsinket, les ut en side eller et kapittel. Ha en bok med deg overalt; i bilen, på ferie, hjem til mamma, ut i parken. Les alt – alltid.»
  5. «Bry deg. Det er så lite som skal til! Smil til noen på gata, gi et kompliment, påpek det om noen gjør noe bra, ros gode resultater og gi med hjertet. Vær der for vennene dine, spør hvordan de har det, grav i ting de ikke vil snakke om. Just be a good friend!»
  6. «Bare hold ut. Du takler det.»
  7. «Den eneste som har noe å si på hva du kan eller ikke kan, er deg.»
  8. «Vær den du er fornøyd med! Om du trenger lilla hår, piercinger, tatoveringer, uvanlige klær og skrikende sminke – kjør på! Om du derimot føler deg mest vel med slett hår, ren hud og sminke som fremhever det naturlige du har i ansiktet – da går du for det. Det eneste som betyr noe er at du er fornøyd og føler deg hjemme i din egen kropp, at du kan se deg i speilet om morgenen med et smil på leppene er så mye viktigere enn alle andres meninger om deg og ditt. Om noen slenger med leppa til deg, gå tilbake dagen etter som deg selv – la deg aldri friste til å forandres for å tekkes noen andre!»
  9. «Ikke døm andre. Uansett hva de gjør, sier eller tenker – det er ikke din jobb å dømme. Den eneste du har lov å dømme er deg selv, og heller ikke der skal du dømme for hardt. Vi kan alle gjøre feil.»
  10. «Ingen vet hvor mye tid vi har å bruke her. Benytt den tiden du har så godt som mulig, lev hver dag som den siste. Bruk tid med dem du er glad i, ring og skriv brev til dem som står deg nær – det du vil angre på er dem du ikke brukte tid med.»

Enda en annerledes bursdag

Fineste, vakreste mamma – hvilke ord skal man egentlig bruke? Hva gir mening, og hva er det verdt å åpne munnen for å si? Det meste er jo sagt fra før om mødre og hvor fine de er. Men for meg var du den fineste, den beste. For du var min mamma, og du gjorde så utrolig mye mer for meg enn du kanskje hadde behøvd å gjøre. Du var alltid der, stilte alltid opp, hadde alltid noe oppmuntrende å si. Du dømte ikke, du bar ikke nag og du la ikke for hat.
Jeg elsket deg, og for meg vil det aldri finnes noen bedre enn deg.

Familien (2)

Kjære mamma.
Gratulerer med dagen!

I år kan jeg ikke avlevere en grønnplante eller en bursdagsgave. Jeg kan ikke synge bursdagssangen til deg på telefonen, spise kake eller kaste glitter på deg. Hadde du vært her skulle jeg gjort alt det, og litt til. Jeg skulle vært sammen med deg, vi skulle feiret at du ble 56 år i år.
I stedet skal jeg tenne lys for deg, på kirkegården. Kanskje skal jeg synge også, men denne gangen på en grav.
Det føles rart å feire bursdagen din på denne måten, feire uten hovedpersonen. Uten å kunne la lyset skinne på noen spesiell, uten å kunne forklare hvem jeg er sammen med i dag. Men allikevel er det greit, på en måte. Det går an å feire bursdag også på denne måten, uten en hovedperson.

Jeg vet hva du ville tenkt, hva du ville ønsket av meg – og det er de tingene jeg gjør. Jeg lever, jeg lar tiden gå, jeg tar det som det kommer. Jeg prøver å ikke la det definere meg, nekter å la bare deler av meg fortelle hele historien min.
Jeg skal klare meg, mamma – jeg skal få det til, på en eller annen måte. Selv om du ikke lenger er her skal jeg leve livet mitt. Jeg skal gjøre alle de tingene vi planla sammen, og jeg skal bære deg med meg mens jeg gjør det. På den måten gjør vi det sammen, og det føles vel helt ok gjør det ikke?

Kjære mamma.
Det er på dager som i dag jeg virkelig kjenner på at du er borte
. De dagene hvor vi skulle vært sammen, men ikke lenger er det. Det er på dager som i dag verden virker aller mest svart og urettferdig – men samtidig er det ingen dager som virker mer riktige enn i dag.
Gratulerer med dagen, vær sammen med dine – der dere er, vær sammen!

Sminke og topp fra Dragens Hule

Det finnes enkelte butikker som er i stand til å skaffe meg små glimt av lykke ved å sende meg bestile pakker i posten. Dragens Hule er absolutt en av disse.
Jeg tror faktisk det aller første nettkjøpet mitt ble gjort hos Dragens Hule i 2009, og siden den gang har jeg handlet nesten alt gjennom dem. Jeg har blant annet kjøpt inn all hårfargen min de siste fem årene gjennom dem, og så langt har jeg vært superfornøyd! Akkurat nå har jeg brukt fargen «Violette» av Crazy Color – det er en semipermanent farge, men den sitter veldig godt i håret mitt og jeg har ikke behov for å farge opp håret oftere enn annenhver måned. Ingen av hårfargene deres er testet på dyr, noe som er et stort pluss i boka! Et annet stort pluss i boka (hvertfall med den fargen jeg bruker nå) er at den ikke lukter like mye når du påfører den som annen hårfarge. Det innebærer at jeg kan bruke hårfargen totalt uten problemer, selv om jeg har astma og ofte sliter med sånt som hårfarge og lignende.
Denne gangen la jeg inn en bestilling på en eyeliner, en hvit øyenskygge og en topp – pakken ble levert til postkassen min samtidig med avisen bare tre dager etter bestilling, og jeg er også denne gangen kjempehappy!

Øyenskyggen er hvit, kommer i fast form og kan brukes både som øyenskygge eller som pudder. Jeg har helt kjapt testet begge deler, og den er så bra! Den fester godt på huden, så fargen kommer veldig godt frem når den brukes som øyenskygge. Om man bruker den som pudder fungerer den veldig fint til å dekke over foundation, eller for å «opplyse» deler av ansiktet.
Fargen jeg bestilte hjem heter «white matt» og lages av StarGazer – som ikke tester på dyr! Du finner øyenskyggen i flere ulike farger dersom du trykker deg inn hos Dragens Hule.

DSC_0167Dere ser fargen på øyenen og i linjene rundt øyne og nese på bildet. Her har jeg ikke brukt særlig mye
farge siden jeg alt hadde sminke på meg, så fargen tar veldig godt også når man bare bruker små mengder!

Jeg bestilte også en svart topp med løse nettingermer som festes til små metallringer toppen med små karabinkroker. Den er laget i bomull og kan vaskes som normalt i vaskemaskin.
Jeg bestilte den i størrelse small, og den passet perfekt! Den kan også brukes like godt både med og uten ermene festet til, noe som gir veldig ulike inntrykk av toppen. Toppen har også en slags v-hals, noe jeg selv føler passer meg ganske greit. Man får toppen med seks ulike motiver, men jeg valgte den i ensfarget svart.

DSC_0170Sjekk forresten ermene – de dras over en av fingrene! Jeg digger topper med denne løsningen, og
bytter som regel mellom å ha den festet over tommel eller langfinger.

Om du ikke har vært borti Dragens Hule før, kan du sjekke ut nettbutikken deres ved å trykke her. Jeg anbefaler spesielt en titt innom kategoriene med røkelse og hårfarge – do it, do it!
Dersom du vil ha toppen jeg bestilte hjem trykker du her, og om du vil ha den hvite øyenskyggen trykker du her.

EDIT: Ved gjennomlesning av teksten ser jeg behovet for å påpeke at innlegget IKKE er sponset, eller i samarbeid med, Dragens Hule.

Nei, Stabell, vi har ikke for høye straffer for voldtekt

«Straffen for voldtekt har blitt så streng at færre blir dømt» sa advokat Harald Stabell i en artikkel i Klassekampen i går. I samme artikkel uttaler han samtidig at «Man kan ha fått flere fri­finnelser i voldtektssaker, nettopp fordi det har blitt så strenge lover og straffer». Artikkelen i Klassekampen kan dere lese ved å trykke her.

Jeg kjenner mange kvinner som har vært utsatt for voldtekt, og jeg har snakket med enda fler i samme situasjon. Mange av dem jeg har snakket med har valgt å ikke anmelde, og når jeg har spurt dem hvorfor har de hatt en mengde grunner. Noen har vært redde for å ikke bli trodd, noen har sett med frykt på å måtte gjennomgå en rettssak, flere av dem har fortalt om redsel for at han som voldtok dem skal komme tilbake når han slipper ut av fengsel om de anmelder ham. De aller fleste som ikke har anmeldt har også fortalt meg om at de har skammet seg, at de har vegret seg for å anmelde i frykt for å dømmes som løsaktig. Nesten alle har fortalt om skrekken for å dømmes på grunnlag av hvilke klær de hadde på seg, hvor mye alkohol de drakk, hvordan de danset og hva de sa og gjorde gjennom kvelden.
Men ingen, ikke en eneste en av dem jeg har snakket med, har noen gang fortalt meg at de har unnlatt å anmelde av frykt for at voldtektsmannen skal dømmes for strengt. Det samme gjelder for dem som ikke har opplevd voldtekt; kvinner og menn jeg har snakket med ser derimot ut til å mene det stikk motsatte av Stabell, nemlig at straffene for voldtekt er for lave.

Straffen for voldtekt i Norge i dag er inntil 15 års fengsel, med en minstestraff på tre år.
Straffen for å bli voldtatt er fengsel på ubestemt tid, med en usikker minstetid. Mange kvinner som har blitt voldtatt forteller om hvordan det de opplevde satte dem i et mentalt fengsel, et fengsel mange av dem har utsikter til å måtte sitte i resten av sine liv. De forteller om mareritt, om å våkne kaldsvett og med bankende hjerte, om å se seg over skulderen når man går til butikken fordi man alltid tror det går noen bak en. De forteller om å ikke våge å åpne døren om noen banker på, om å barrikadere seg inne i egne hjem, om flashbacks på dagtid som skremmer vettet av dem, om angst og depresjoner. De forteller om å sitte gyngende i fosterstilling på gulvet mens telefonen ringer og ringer og ringer, og det eneste de absolutt ikke makter er å svare. Fordi alt er skremmende, alle er en trussel og de er helt alene i en boblende gryte av skam, smerte, redsel og hat.

Stabell tror mange frikjennes for voldtekt fordi straffene er for strenge. Han mener at «i saker der det er snakk om unge mennesker, rus og hvorvidt man har motsatt seg handlingen, kan meddommerne tenke at det blir veldig ille for det unge mennesket å starte voksenlivet med fire åre i fengsel for voldtekt».
En dommer skal dømme ut fra beviser, ut fra bilder og vitner og uttalelser fra offeret. En dommer skal dømme på grunnlag av innsamlede beviser vist fram gjennom en rettsprosess. En dommer skal ikke dømme på grunnlag av om den respektive dommer føler at det kan være ille for et ungt menneske å starte sitt voksne liv med en fengselsstraff.
De fleste anmeldte voldtekter anmeldes først et år eller mer etter at det faktisk skjedde. For meg innebærer det at det tar så lang tid at viktige beviser på kvinnens kropp naturligvis vil være forsvunnet, eventuelle vitner vil ha glemt hva de hørte eller så, stedet det hendte vil være vasket flere ganger og ingen beviser vil være igjen å finne. Det er logisk for meg at dette vanskeliggjør en rettsprosess, og det er logisk for meg at en dommer kan føle det vanskelig å dømme et menneske på beviser som ikke foreligger på grunn av tiden som har gått.
Veldig mange kvinner som blir voldtatt oppsøker aldri lege i etterkant av voldtekten. Det betyr igjen at dersom kvinnen i ettertid bestemmer seg for å anmelde voldtekten, vil de ikke kunne legge frem et eneste fysisk bevis på hva som skjedde dem den gangen. Det betyr også at det ikke vil finnes noen lege der ute som kan stille opp i retten og gå god for kvinnens opplevelse. Det vil ikke være mulig å fremlegge bevis i form av blåmerker, rifter og blødninger nedentil.
Jeg tror det er mangelen på beviser, tiden det ofte tar før kvinnen våger å anmelde voldtekten som ofte blir det avgjørende. Jeg har vondt for å tro at det sitter dommere der ute som sympatiserer med voldtekstmenn, og dermed unnlater å dømme dem fordi det ville være så tragisk for dem å måtte sone en fengselsstraff. Derimot ser jeg for meg gode dommere som ønsker å dømme på grunnlag av beviser de føler de med sikkerhet kan tro på. Jeg ser for meg dommere som heller velger å frikjenne, enn å dømme på et usikkert grunnlag.

Det er holdningene vi må jobbe med, ikke strafferammene. Det er holdningene kvinner som voldtas blir møtt med vi må jobbe med, holdninger som gjør at det ofte tar over et år før de tar skrittet det er å anmelde, holdninger som gjør at de ikke oppsøker lege eller snakker med noen om hva de har blitt utsatt for. Det er viktig at den som blir voldtatt anmelder raskest mulig, at de oppsøker lege for undersøkelse og hjelp, at de snakker med noen. Det er viktig for en rettferdig rettsprosess etterpå, og for deres egen helingsprosess. Men når de møtes med holdninger som at det var deres skyld på grunn av hva de hadde på seg eller hvordan de beveget seg, blir det vanskelig å åpne seg for noen. Det blir vanskelig å innrømme at man har opplevd en voldtekt dersom man frykter at man skal hånes, at man ikke skal bli trodd, eller at man selv skal få skylden for det som skjedde av noen andre. Det handler ikke om hva hun hadde på seg, hva hun drakk, hva hun sa eller hva hun gjorde. Det handlet om at noen tvang henne til å gjøre noe hun ikke ville, det handler om at noen brukte hennes kropp uten hennes godkjennelse.

Når kvinner som voldtas opplever så store problemer i etterkant at de slutter å spise, at de sykemeldes fra jobben, skader seg selv, har mareritt hver eneste natt eller forsøker å ta sine egne liv for å slippe bort, føles det ikke rettferdig at voldtektsmannen kan gå ut av fengsel som fri mann allerede etter fire korte år. Men sånn er det i dag, sånn oppleves det for dem som blir voldtatt.
Den som fengsles er henne – ikke han. Og det er det hun som må leve med. Hun må leve med en begrensning av friheten sin, med minner og bilder fra den gangen snurrende på repeat i hodet. Hun må leve med marerittene, med skammen og frykten for at han skal komme tilbake nå som han igjen går rundt i gatene.
Han er løslatt etter fire år, mens hun kanskje kommer til å sone en fengselsstraff inni sin egen kropp, inni sitt eget hode, resten av sitt liv.

«4 musehistorier fra Tornekrattet»

Forfatter: Jill Barklem
Utgitt: 1995
Type bok: Barnebok

Første gang fortellingene ble gitt ut var de rettet mot små barn, men jeg vil tro mange i alle aldre leste dem. På kort tid ble historiene fra Tornekrattet oversatt til 13 språk og solgt i over en million eksemplarer.
Forfatteren både skriver og illustrerer bøkene sine selv, de er skapt ved skrivebordet hennes hjemme og er noe av det aller, aller vakreste jeg noen gang har lest.

Jeg fikk denne boken lest høyt for meg første gang som veldig liten – jeg var vel kanskje 3 eller 4 år – og forelsket meg totalt i tegningene. Som voksen har jeg blitt fortalt hvordan jeg satt med øynene klistret til boken mens jeg pekte på bildene og sa «se, se der!» – og det er fortsatt litt sånn det føles. Man får lyst å vise fram boken til noen, vise tegningene til noen som ikke har sett dem før. Man ønsker på sett og vis at en annen skal få mulighet til å forelske seg i boken på samme måten som en selv har gjort.

«4 musehistorier fra Tornekrattet» er nettopp det; 4 historier om musene som bor og lever i Tornekrattet. Det er en fortelling for hver årstid, og alle er skrevet på en veldig realistisk og troverdig måte. Man tror virkelig på det man leser, det er mulig å se for seg hvordan musene lager mat og oppbevarer den gjennom vinteren, hvordan de feirer bursdag, danser og holder fest. Samtidig sitter man med den der gode følelsen av at man har blitt kjent med disse musene – med Herr skogeiermus som bor i Eikeslottet midt i krattet, Melkior Møller som alltid er full av mel, lille Nøkleblom som går seg vill, Basil som er vaktmester for vinkjellerne i Stabburs-stubben og alle de andre. De blir venner, kryper under huden på deg og du bærer dem med deg.
Men uansett hvor godt boken er skrevet, hvor godt kjent man blir med musene og hvor hyggelig historiene er – det var tegningene som virkelig fanget meg! Nøyaktig hva det er vet jeg ikke, men måten akkurat Jill Barklem tegner på har alltid snakket til meg. Hun tegner med blyant og penn, og maler med billige vannfarger (ja, billige vannfarger – hun har selv sagt det – «for å få et mykere og tettere resultat») og resultatet er Amazing med stor A om noen ber om mitt syn på saken!

Sommerdepresjonen som kom og tok meg.

Dette her er faktisk et av de aller vanskeligste innleggene jeg har skrevet. De av dere som har fulgt meg en stund vet jo at jeg er veldig åpen rundt min psykiske helse, det plager meg ikke å besvare spørsmål eller snakke om mine diagnoser, hvordan ting har føltes, erfaringer og annet. Men akkurat det jeg skal skrive om i dag er en ting jeg har skammet meg litt ekstra over.
Jeg skammer meg fordi det er så mange som forventer at man ikke skal slite med dette. Det er mange som har ledd av meg eller ikke tatt meg seriøst når jeg har fortalt dem om det. Det verste er allikevel at dette her skaper så mange problemer for meg, det hindrer meg fra å gjøre ting jeg har lyst til i så mye større grad enn mye annet.
Grunnen til at jeg velger å ta opp dette akkurat nå er at jeg nettopp leste en tekst hos KK. Dersom noen vil lese teksten kan dere trykke her for å bli videresendt direkte til siden. De har også tatt med tips til hva man kan gjøre dersom man rammes av dette, så dersom du også sliter med dette her kan jeg anbefale å kikke på den altså.

Så, til saken:
I begynnelsen av mai hvert år pleier humøret mitt å dale, og jeg kjenner meg mer og mer motløs og sliten. Det starter ofte med at jeg stenger meg inne i leiligheten, jeg går ikke ut eller snakker med noen. I tillegg sover jeg dårlig, matlysten forsvinner helt og noen ganger følges det av kvalme om jeg prøver å spise.
Etter en stund på denne måten går et generelt dårlig humør ofte over i en faktisk depresjon. Jeg blir sint på alt og alle rundt meg, slutter nesten helt å sove og klarer ikke lenger å konsentrere meg selv om ting jeg liker. På dette stadiet trekker jeg meg ofte mer og mer unna facebook og andre sosiale medier – jeg orker rett og slett ikke alle oppdateringene til folk om at de er ute og bader, den gode maten de akkurat har spist, festen de har vært på og at de atter en gang skal grille i hagen med vennene sine. Jeg klarer ikke å lese dem, se på alle bildene uten å kjenne på en slags smålig misunnelse. Der ute er dere, alle sammen – og dere gjør akkurat de tingene som jeg har så utrolig lyst til å gjøre. Men jeg klarer ikke, fordi jeg vil egentlig bare ligge i senga hele dagen eller slå ting i fillebiter mens jeg hyler ut innvollene mine. Jeg blir så smålig og barnslig, så sint og bitter – for det plager meg, det gjør virkelig det. Ikke at dere gjør masse fine ting om sommeren, misforstå ikke – men det plager meg at jeg ikke klarer å gjøre de samme tingene, sammen med dere.
I dag fikk jeg altså endelig satt ord på det, og selv om det ikke betyr noe annet enn at det finnes en slags «godkjent diagnose» som sammenfaller med symptomene jeg opplever, så er det en slags trygghet i å få bekreftet at noen vet om dette. At noen har bevist at dette er en ting som eksisterer, noe som flere blir rammet av og sliter med – faktisk så mange som 10% av dem som opplever «sesongbestemte» depresjoner, og det er jo et ganske høyt tall på noe jeg aldri har hørt noen snakke om før!

Det jeg snakker om kalles sommerdepresjon, og jeg har slitt med dette så lenge jeg kan huske. Jeg har alltid skammet meg over at det er sånn, fordi det forventes at man skal være glad på sommeren. Det er sol, varmt, tid for å henge på stranden, drikke øl og grille pølser i hagen. Man skal feste, reise på ferie og prøve nye ting.
Man skal absolutt ikke ligge sammenkrøllet i senga mens man håper på en litt kjøligere dag med regnvær. Man skal absolutt ikke kjempe i nesten en time med å spise en brødskive, og allikevel risikere å kaste den opp igjen når du endelig har fått den ned. Man skal absolutt ikke ha tanker om at man ikke orker mer, at det er for mye og at livet ikke er levelig mer.
Og det er nettopp det som er så ekstra vondt. Jeg føler meg som verdens kjipeste menneske fordi jeg ikke klarer alt det som alle andre får til, jeg skammer meg over å stenge meg inne i en leilighet med fortrukne gardiner mens alle andre er ute og bader eller griller eller gjør andre ting som jeg gjerne skulle vært med på. Det er en forferdelig følelse å bli bedt med ut i parken, på kino eller ut for å spise – og nesten alltid føle at jeg må si nei, kjenne på at jeg avviser de få menneskene som fortsatt har lyst å være sammen med meg.
Det er vanskelig å forklare for noen hvordan det føles. At det kjennes som om solen tar livslysten fra meg, som om sommernatta kveler meg. Det er vanskelig å forklare at man så gjerne vil være med, men man er så sliten og trøtt og lei at man hverken orker, klarer eller våger. Det aller vanskeligste er å forklare folk at jeg ikke gjør dette her med vilje. For det er mange som tror det, faktisk. At jeg takker nei til å bli med ut fordi jeg ikke har lyst, at jeg ikke reiser på festivaler eller andre ting fordi jeg bare er en kjedelig person. Og det er så vondt; at mennesker jeg anser som venner føler seg såret av noe jeg ikke kan noe for.

Etter å ha lest artikkelen om sommerdepresjon hos KK forsto jeg at jeg ikke er alene. Jeg oppdaget at det jeg går gjennom er helt klassiske symtpomer på en type depresjon som er utrolig vanlig her i Norge. Jeg forsto at jeg ikke er alene om dette her, og at det er viktig at vi snakker om det – at jeg snakker om det.
Dersom vi åpner opp om hvordan sommeren påvirker oss og hvordan det føles å leve livene våre kan vi gjøre det enklere for dem som ikke lider av dette til å forstå bedre, vi kan sammen gjøre sommerdepresjonen til en like «vanlig» diagnose som vinterdepresjonen er og mindre skummelt å innrømme at man har. For det er viktig for meg at folk gis en mulighet til å forstå, at de gis en mulighet til å kunne sette seg inn i situasjoner de ikke selv har stått i – for dersom flere har forståelse for de ulike problemene som fins, øker muligheten for å kunne løse problemer og få en bedre hverdag.

Dersom du lider av sommerdepresjoner – vit at du ikke er alene. Vi er mange som sliter med dette her i Norge, veldig mange. Husk også at det ikke må være sånn resten av livet, en depresjon kan gå over og man kan få hjelp til å håndtere sin depresjon så den ikke lenger får styre ens liv. Ta inn over deg at det ikke er din skyld at du rammes av sommerdepresjoner, at det ikke er noe du gjør med vilje eller har bedt om at skal skje. Dersom du har venner som ikke kan respektere at du har det vanskelig i perioder, så er det ikke gode venner – det er ikke din jobb å endre deg på noen måte for at andre skal like deg bedre. Dersom du trenger noen å snakke med – be om hjelp, jeg lover at det er verdt det. Jeg forstår så godt hvordan du føler det, jeg har selv kjent på alle de ulike følelsene man får i sammenheng med dette her. Jeg vet om skammen du bærer med deg, frykten for at du skal bli mislikt og utfryst av mennesker du er glad i. Jeg vet at det er ufattelig skummelt å innrømme at du sliter med en depresjon i den tiden hvor absolutt alle andre ser ut til å være bare glad og fornøyd, at du gruer deg til reaksjonene du kommer til å få og at du kanskje har tenkt tanken på at det må være noe galt med deg siden du føler det som du gjør. Alt sammen er normale følelser, tanker og redsler – det er ikke noe galt å føle på disse tingene, og det er ikke deg det er noe galt med.
Husk også at uansett hvor «liten» eller «stor» depresjon du har – all depresjon er like alvorlig. Det er ikke ok om man føler seg dårlig hele tiden, det er ikke riktig om man har lyst å gjemme seg for mennesker og ikke har lyst å gjøre noe, snakke med noen eller være med på noe. Uansett om du «bare gråter litt for ofte» eller om du har tanker om å ta ditt eget liv; ta deg selv på alvor! Plukk opp telefonen, ring en venn, kontakt en organisasjon eller snakk med noen du stoler på. Gå til presten om du er religiøs, eller bestemoren til en venn. Jeg bryr meg ikke om hvem du snakker med, hvem du velger å henvende deg til – men vær så snill å snakk med noen, åpne opp og fortell hvordan du føler deg! Det finnes hjelp der ute – vær så snill å bruk den!
Man skal ha lyst til å være med på ting, man skal ha lyst til å leve.
Dersom du har tenkt tanken at «jeg er jo bare litt deprimert, det er mange som har det mye verre enn meg» vil jeg at du skal prøve å legge den bort nå med en gang. Jeg ber deg, forsøk å ikke tenke sånn! For du fortjener hjelp du også, uansett om det finnes aldri så mange mennesker som kanskje har det verre enn deg akkurat nå – sånn som du har det er heller ikke ok, og at noen har det verre enn deg rettferdiggjør på ingen måte at du har det vondt.

Som jeg nevnte i starten av dette innlegget er dette noe av det aller vanskeligste jeg har skrevet. Det har tatt lang tid å finne ordene, og jeg har tatt mer enn en pause underveis. Det er vanskelig for meg å snakke om dette, og jeg har allerede opplevd så mye hat og negativitet i sammenheng med dette. Når jeg publiserer denne teksten kjenner jeg litt på klumpen i magen som forteller meg hvor stor risikoen er for at jeg vil oppleve det samme nå. Men jeg velger å stole på at dere som leser det jeg skriver er såpass gode mennesker at dere ikke vil la kommentarfeltet mitt fylle seg opp med ufine kommentarer.
Dersom dere sprer denne teksten videre vil jeg bli veldig, veldig glad!

Et avtrykk på glass

Jeg hadde egentlig store planer om å «ta tilbake» bloggen min, skrive regelmessig igjen. Jeg hadde masse planlagte innlegg, ting jeg ville skrive om og hadde lyst til å dele. Men det ble ikke helt sånn.
De av dere som har fulgt meg over tid vet at jeg periodisk ikke har det så bra. Jeg gjør så godt jeg kan for å overse, late som om det er bedre enn det er, ikle meg masker og kostymer for at ingen skal forstå. Jeg jobber for å lure meg selv og verden rundt, jobber for å beholde en slags fasade om at ting går på skinner selv om toget har sporet totalt av. Gjør man det lenge nok – later som – så treffer man til slutt den berømte veggen. Hvor mange sammenstøt jeg har hatt med nettopp den gjennom årene har jeg ikke lenger telling på, men jeg ser ikke ut til å lære meg hvordan jeg skal endre retningen.
Det begynte å bli tyngre allerede i juni, og igjen satt jeg her uten å føle glede over noe som helst. Det er en velkjent følelse for meg, en følelse jeg har truffet flere ganger og kan holde ut med. Problemet er hvordan livet virker i de periodene. Når alt blir svart og mørkt, når ingenting vekker interesse eller gir glede. Det blir så seigt og tungt, bevegelsene langsomme og hodet kaotisk. Jeg kan ikke skrive i sånne perioder, jeg kan ikke skrive fordi alt jeg tar i blir påvirket av energien min – som å sette fingermerker på glassflater, det blir avtrykk av mørke og smerte. Jeg kan ikke skrive fordi jeg ikke vil ha en sånn blogg lenger, egentlig.

Allikevel må jeg skrive om det nå. Fordi det ikke går så bra, og fordi jeg vet at dem som leser bloggen min forstår at det går opp og ned. Dere vet at det kanskje oftere går ned enn opp, dere respekterer at jeg ikke makter å skrive – og dere er der når jeg kommer tilbake. Selv om det ikke blir lagt igjen daglige kommentarer, så ser jeg dere på statistikken min. Jeg ser at dere leser, og jeg føler at dere er til å stole på – at dere er fine mennesker. Og fine mennesker som trofast kikker innom bloggen min fortjener at jeg gir lyd fra meg, hvertfall av og til.
De siste månedene har vært lange og tunge, det har vært mye å håndtere og ting å gjøre. Det eneste jeg har fokusert på er å stå opp fra dag til dag, komme meg i klærne for å ta tak i det der bedritne greia som kalles livet mitt. Og egentlig har jeg ikke klart det heller, å ta tak i livet mitt altså. Det er fortsatt like skakkjørt som det var for tre måneder siden, og jeg svever rundt som en slags viljeløs astronaut uten kontakt med NASA eller noe sånt (ja, akkurat – godt bilde, Ravn..)
Lista over ting jeg både burde, skulle og absolutt måtte ha gjort blir bare lengre for hver eneste dag som går – og enn så lenge har jeg ikke klart å korte den ned. Alt blir slukt av det mørket jeg ser ut til å ikke kunne glemme, av minner og tanker og tilbakeblikk.
Dere kjenner kanskje følelsen. Når man vet at det aller viktigste å prioritere nå er å ringe legen, få bestilt den timen, returnere den fordømte avtalen de maser om, få skrevet og posta den søknaden som bare blir liggende der. Og det er omtrent der du bare fader ut på en måte, plutselig befinner du deg i et helt annet rom i gang med noe helt annet, eller i sofaen under teppet klar for å gjøre akkurat ingenting resten av dagen. Jeg vet at det fins et ord for nettopp det der; prokastinering. Men det er ikke det jeg driver med, ikke egentlig – det jeg driver med er rett og slett unngåelse. Jeg unngår å ringe, unngår å snakke om det, unngår å gjøre det jeg vet jeg burde, unngår å bare rydde opp i livet mitt for å si det kort.

Jeg har blitt flink til å unngå, og i dag kan jeg unngå nesten hva og hvem som helst når som helst og hvor som helst. Bortsett fra meg selv og tankene mine – det er to ting jeg ikke er i stand til å hverken unngå, flykte fra eller overhøre.
Og noen ganger blir jeg selv og tankene mine akkurat så mye å håndtere at verden sprekker litt i kantene. Den blir tåkete og mørklagt, uten spor og stier i tett granskog. Når verden blir sånn danner det seg et mønster i hverdagen min, et mønster som begynner og starter med hat og selvdestruktivitet. Et mønster som spiser opp vennskap, kjærlighet, glede, håp, fremtid. Et mønster som har så mange vinkler og retninger at det er vanskelig å se, vanskelig å forstå – enda vanskeligere å løpe fra, gjemme seg for.
Med årene har jeg lært at det ikke er annet å gjøre enn å holde meg fast, bøye med akkurat nok med til at jeg ikke kastes av i svingene og bare overleve til turen er over – når og hvor nå det måtte være. For om man bare holder fast lenge nok må jo den der gale personen som har fått plass i førersetet finne igjen bremsepedalen.

Jeg vet som sagt ikke hvorfor jeg skriver. Jeg trenger ikke å vite det heller, vet ikke om jeg er interessert i å forstå mine egne intensjoner med dette her. Men det er et livstegn, en slags bekreftelse på at jeg fortsatt finnes her ute.
Og jeg liker metaforen min om svinger og turer – det fikk alt sammen til å høres ut som en slags sykkeltur en søndag ettermiddag. Ikke bare som en trist historie om en jente som bare virrer rundt uten å finne veien ut av en labyrint hun selv har deltatt i byggeprosessen på. Så hold fast på det med sykkelturen.

5 lange år..

Det kjennes som om tiden har stått stille, men samtidig løpt fra oss.

Det kan rekke å skje mye på fem år. Det er lang tid – mye tid å fylle med handling. På fem år kan vi få en ny regjering, en ny statsminister. Vi kan ha byttet jobb, tatt eksamen, gått ferdig tiden som lærling. Man kan ha kjørt opp og tatt lappen, flyttet inn i sin første leilighet eller pusset opp et helt hus. Man kan ha vært på sommerferie i land man aldri hadde trodd man skulle besøke, satt nytt liv til verden og mistet mennesker man var glad i. På fem år kan verden ha rast ut under føttene dine, jordskjelv kan ha rammet og vann vasket bort alt som du kjente det. Men på fem år kan det også ha vært gode tider, fantastiske tider. Skjebnen kan ha smilt til deg, du kan ha fått drømmepartneren, huset, den familiebilen du drømte om og en fantastisk liten smårolling.
På fem år kan man ha oppnådd alt man drømte om. Man kan ha mistet alt man noen gang ville ha.

Det er fem år siden jeg satt i en sovesofa i en kjeller sammen med det som da var min beste venninne. Det er fem år siden jeg ropte på henne, fem år siden jeg sa ordene. Sa at «det har vært en eksplosjon i Oslo. Og noen skyter på Utøya»..
Det å si det, ordene i seg selv var nok til at stemningen endret seg så totalt. Der vi før hadde smilt og ledd, sittet med vårt og bare småpratet om løst og fast – plutselig ble det så stille, så kaldt og ensomt. Som om vi var to stykker i samme rom som var ute av stand til å nå inn til hverandre, uten mulighet til å hjelpe, trøste eller berolige.
Det var så vondt å sitte der da, så vondt å ikke vite hva som skjedde, å ikke kunne gjøre noe, ikke kunne hjelpe. Jeg tror alle nordmenn kjente litt på det akkurat da; følelsen av å være så helt og fullstendig hjelpeløs. Avskåret fra dem du aller helst ville gjøre noe for, så langt unna alt og alle som betydde noe. Så redd, så usikker – kjenner jeg noen som er der? Hvor ille er dette egentlig? Hva er det som skjer og hvem gjør noe sånt? Kaoset i tankene, kollisjonen inni hodet og tanker man ikke en gang ville vurdere å la slippe til – det ville vært for vondt, for mørkt.

Som nordmann gjør det så vondt å tenke tilbake på hva vi gikk gjennom den dagen, i dagene etter, i årene etter – enda i dag. Det gjør meg så vondt å tenke på at noen er i stand til å påføre så mange mennesker så mye smerte. Jeg klarer ikke forstå, jeg kan ikke forstå.
Allikevel gjør det meg så stolt å tenke på hvor sterke vi er sammen. Hvor nære vi blir, hvordan vi deler og åpner oss opp for andre. Det gjør meg så stolt at vi var der for hverandre i de dagene, at vi knyttet bånd og holdt hender. Jeg er stolt av oss, av deg og meg – fordi vi er et så fordømt godt land! Vi er så gode mennesker, vi har så varme hjerter. Vi tar vare på hverandre, vi står sammen når det stormer – vi viser så mye varme, kjærlighet og godhet. Så mye håp – og det gjør meg så stolt av å være norsk, at vi kan vise håp også i en så tung stund som det 22. juli 2011 ble gjort for oss. Vi holder hjertene varme og hodene kalde – enda i dag.

Det fins ingen ord for å beskrive det vi gikk gjennom den 22. juli 2011. Ingen ord blir store nok, ingenting rommer alle tankene og følelsene. Men vi vil aldri glemme. Vi vil aldri glemme dem vi mistet.

I dag, fem år senere skriver jeg igjen et innlegg til minne om alle dem vi mistet. I respekt for det dem gjennomled, for det dem sto for. Jeg skriver med hjertet fullt av kjærlighet, jeg skriver med oppriktig håp om en god og fredelig fremtid.
Jeg skriver, fordi det er den ene tingen jeg føler at jeg kan gjøre i dag.

Med kjærlighet og respekt for dem som ikke fikk komme hjem igjen, for dem som ble igjen.

«De som ser etter tegn»

«De som ser etter tegn» av Britt Karin Larsen er en av de fineste og sterkeste bøkene jeg har lest.

Tittel: De som ser etter tegn
Forfatter: Britt Karin Larsen
Utgitt av: Tiden Norsk Forlag A/S, 1997

«Det første han husket, var stjernene. Han lå inntil broren i bunnen av kjerra under den strålende himmelen. Nattens lys hadde en annen trygghet enn dagens, hadde et løfte i seg, om ly, nærhet, mat. Eller var det ikke slik denne natten? Var det derfor han kom til å huske den?»

Romanen handler om Elias og familien hans, Akselfølget. Det veves flere historier inn i hverandre etterhvert som følget reiser gjennom landet, noen med hest og vogn og noen til fots.
Boken gir et veldig fint innblikk i kulturen og levemåten til taterne i Norge. Den forteller om frykten de har båret med seg, mot og ære, kjærligheten til familien og mystikken de ofte har vært forbundet med.
Boken er skrevet på norsk, med innslag av romaniord og -uttrykk. Ordliste og oversikt over de ulike følgene vi blir kjent med er lagt med bakerst i boken.
«De som ser etter tegn» kan være en litt tung bok å lese, men det er vel verdt å komme gjennom allikevel.

«Det svær æ på»

«Det svær æ på» av Arthur Arntzen er en av mine absolutte favoritter, gitt ut samme år som jeg ble født. Jeg kan lese den om igjen og om igjen, uten noen gang å gå lei.

Tittel: Det svær æ på
Forfatter: Arthur Arntzen
Illustratør: Dagfinn Bakke
Utgitt av: Det Norske Samlaget, 1992

«Den store og endelege boka om BANNSKAP, GALSKAP OG LATSKAP. Arthur «Oluf» Arntzen med nordnorsk folkehumor så beisk, nyskapande og vittig som du aldri før har lest.»

De fleste av oss kjenner vel til karakteren Oluf, gjort levende av Arthur Arntzen både på TV og på teaterscenen. Bøkene er ikke mindre verdt å få med seg!
«Det svær æ på» inneholder tre deler; en om bannskap, en om galskap og en om latskap – og er skrevet på dialekt. Boka er en oppfølger til bøkene «Æ lyg ikkje» og «Æ sei ikkje meir». Alle bøkene er illustrert av Dagfinn Bakke, som har en tegnestil hvertfall jeg er veldig glad i.

Denne og andre bøker av Arthur Arntzen finner du hos Samlaget.

Nytt år – nytt hår

Forandring fryder, sies det!
Jeg for min del kan hvertfall si meg helt enig i det, og noe av det jeg oftest forandrer på må være håret mitt. Jeg er naturlig blond men siden begynnelsen av ungdomsskolen har jeg hatt både svart, rødt, brunt, brunrødt, blondt med svarte striper og tupper, rødt og svart, blåsvart og lysebrunt med rødbrune og blonde striper – for å nevne noe. De siste to årene har jeg latt håret få vokse seg ut, og har dermed hatt en slags mørk blond farge med enorme mengder ettervekst. Håret har nok hatt veldig godt av en pause fra alt sammen, men nå er det over – med det nye året kommer også det nye håret, så nå er det endelig farget og klipt. Ingen ettervekst, ingen slitte tupper, ingen fliser og ikke noe misfarging.

12910260_847532252041247_504998462_n

Håret har jeg som vanlig farget selv, med «African Green» (StarGazer) kjøpt hos Dragens hule. Fargen er semi-permanent og vaskes dermed gradvis ut av håret, noe som gir en fin mulighet til å endre på fargetonene fra gang til gang – samtidig som det blir lettere å endre på fargen uten å måtte bleke håret ned for hver gang. Håret mitt tar farge veldig godt og holder dermed lenger enn på mange andre, og pleier dermed ikke å farge opp håret oftere enn annehver måned for å holde på fargen. Dersom håret ditt ikke tar farge like godt som mitt kan det hende du må farge det oftere, men fargen er veldig mild og tærer ikke like mye på håret som mye annen hårfarge jeg har brukt.

Lest i februar

Februar var en veldig god bok-måned for meg. Jeg leste ut den første boksen i samlingen av Knut Hamsun i tillegg til å gjennoppdage noen av de bøkene jeg ikke hadde hatt ute av bokhylla på lenge.

februar

  1. Hilsen fra Nes på Romerike, 150 postkort med historiske tekster – Fritz Wahlstrøm
  2. «Pan» – Knut Hamsun
  3. Victoria – Knut Hamsun
  4. Svermere – Knut Hamsun
  5. Under høststjernen – Knut Hamsun
  6. Benoni – Knut Hamsun
  7. Rosa – Knut Hamsun
  8. En vandrer spiller med sordin – Knut Hamsun
  9. Den siste glede – Knut Hamsun
  10. Barn av tiden – Knut Hamsun
  11. Segelfoss by – Knut Hamsun
  12. Etter deg – Jojo Moyes
  13. Heksekamp – Anna Dale
  14. Christiane F; Å være ung er for jævlig – Kai Herman, Horst Rieck
  15. Markens grøde – Knut Hamsun

Hamsun til jul

Jula 2015 inneholdt tidenes beste lese-gave for min del; samlede verker av Knut Hamsun.

hamsun

Hamsun er ansett en av de mest innflytelsesrike litterære stilister i det 20. århundret og regnes av mange som «faren» til den moderne roman-formen. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1920 for boken «Markens grøde» som ble utgitt i 1917. Allerede i 1919 vært nominert til prisen for samme bok, men fikk den ikke.

Samlingen inneholder alle verker av Knut Hamsun – 27 bind med romaner, dikt, skuespill og noveller. Bøkene er gjennomgått og revidert skriftlig, noe som gjør dem veldig mye enklere å lese – på den mindre positive siden må det jo nevnes at endringen av språket fra originalversjonene gjør at de mister noe av det «sjarmerende», Hamsun på tilnærmet klingende bokmål kan være en tilvenningssak.
Samlingen ble gitt ut i sammenheng med markeringen av Hamsuns 150-årsdag i 2009, og innkjøpt på ARK bokhandel.

Å komme tilbake

Det er over et år siden jeg sist skrev noe her.
Jeg har savnet å skrive, men det har virket tilnærmet umulig å sette bokstaver sammen til ord og jeg har dermed lagt bloggingen på hylla.
Nå føles det på tide å komme tilbake, og det har gått opp for meg litt etter litt hvor vanskelig det egentlig er å bare ta tilbake en del av meg som jeg har latt ligge nedstøvet i et kott i over et år. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive om, hva som passer eller ikke passer.

Håpet er at noen enkle forandringer skal kunne utgjøre hele forskjellen, og jeg har brukt noen uker på oppussing av bloggen.
Mange gamle innlegg er slettet, men dem jeg har valgt å fortsatt ta vare på ligger under kategorien «gammelt arkiv» dersom noen skulle ha lyst å bla seg bakover. Noen av de gamle kategoriene har jeg beholdt, blant annet psykisk helse og UngHjelp – og på sikt kommer det blant annet et bokhjørne.

Bloggen min startet som et sted å dele tanker, et sted å dele alt og ingenting – på godt og vondt. Det ble en slags åpen dagbok, et sted hvor alle som ville kunne lese seg opp på mine innerste tanker og følelser – mye av det stemmer ikke lenger med den personen jeg er, det er ikke lenger tanker og følelser jeg bærer på. Dermed føles det heller ikke riktig å la innleggene stå, langt mindre føles det riktig å fortsette bloggingen på den måten jeg har gjort før.
Temaet psykisk helse er veldig viktig for meg, og kategorien beholder jeg. Men om jeg kommer til å skrive like mye, eller like åpent, om hverdag og psykisk helse gjenstår og se – foreløpig er jeg ikke sikker på selv hvor jeg føler meg komfortabel med å la grensen gå, og derfor vil innleggene jeg eventuelt skriver om hverdagen min legges i kategorien «hverdager», så får resten komme på sikt.

Siden på facebook er fortsatt den samme, dersom du vil følge meg og bloggen min kan du klikke på linken du finner på venstre side.

Helt til slutt; en enorm takk til hver og en som har vært innom bloggen min det siste året – til tross for at jeg ikke har skrevet et eneste ord. Dere motiverer, og dere er superbra!

Free Raif Badawi!

Raif Badawi er fengslet i saudi-arabia. I mai 2014 ble han dømt for å ha krenket Islam gjennom bloggen sin, og ved å være en av oppretterne av siden «Free Saudi Liberals».

Å fengsle noen for å ha sagt sin mening strider mot den ytringsfriheten jeg setter høyt.
Det strider også mot norske lover og ville aldri ha skjedd i mitt land!
Når det gjelder ytringsfriheten har dette fått sin egen artikkel (artikkel 19) i menneskerettighetserklæringen, og fengslingen av Raif strider også mot denne.

Artikkel 19, menneskerettighetserklæringen; Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding, og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.

Raif har sittet fengslet siden 2012, da han ble dømt for apostasi, noe som i følge Wikipedia betyr «frafall fra religion». I Saudi-Arabia gir apostasi automatisk dødsstraff, og allerede i 2009 stengte de alle bankkontoene hans og nektet ham å forlate landet.
Nå er han dømt til 10 år i fengsel og 1000 piskeslag. Disse skal gis i intervaller på 50, hver fredag etter bønnen. Han har allerede fått sine første 50 slag, men når legene vil anse ham fysisk i stand til å motta de neste er foreløpig usikkert.
Når han løslates fra fengsel følges også dette opp med reiseforbud i 10 år, sammen med et forbud mot å delta i offentlig diskusjon og å publisere i media. Han må også betale en bot på en million saudi riyals.
For meg er dette en dom som er umulig å forstå.

Å dømme noen til pisking strider mot min moral, denne delen av dommen strider mot alle menneskelige følelser jeg har i meg!
Å dømme noen til pisking, uavhengig av antall strider mot norske lover og ville aldri ha skjedd i mitt land!
Å dømme noen til pisking strider også mot kapittel 5 i menneskerettighetserklæringen.

Artikkel 5, menneskerettighetserklæringen; Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Det å dømme noen til 10 års fengsel, reise- og publiseringsforbud for å ha brukt sin ytringsfrihet er ikke greit. Det må ikke få lov til å være greit. Vi må snakke om det, vi må si ifra om at vi ikke synes dette er greit og at vi ikke liker det! Vi må si ifra om at vi vil at Raif Badawi skal løslates og dommen oppheves, nå!
Det skal ikke være ulovlig å ha en mening, det skal ikke være ulovlig å dele den med andre!

10961919_640982419362899_1561041340_n

Hva kan du gjøre for å hjelpe Raif?

  • Dersom du har en blogg kan du gjøre som meg og skrive et innlegg om det. Du kan enten bruke teksten jeg har skrevet, eller skrive din egen. Hos Amnesty kan du også finne mer informasjon om Raif, saken hans og hva du kan gjøre.
  • Engasjer deg i sosiale medier! Skriv meldinger om det på Twitter, del saken på facebook – snakk om det, spre saken videre og få flere til å engasjere seg.
  • Dersom du har konto på for eksempel Twitter, kan du bruke en av disse hashtaggene;
    • #FreeRaif
    • #istandwithraif
    • #StopTorture
    • #RaifBadawi
  • Send et brev eller ring til den saudiarabiske ambassaden i Oslo og snakk om saken til Raif. Fortell dem hvorfor du synes han ikke burde sitte i fengsel, hvorfor du synes han bør løslates og dommen oppheves.
    Dersom du ikke vet hva du skal si eller skrive kan du gå inn på sidene til Amnesty, der har de lagt ut et forslag du kan bruke.
  • Send meldinger direkte til Raif og kona hans på Twitter for å vise at du står sammen med dem!
    • Raif Badawi – @raif_badawi
    • Ensaf – @miss9afi
  • Du kan også henvende deg direkte til saudiarabiske myndigheter på Twitter og si hva du synes om saken.

 

Kilder:

Amnestys kampanje for å stanse piskingen av Raif;
http://www.amnesty.no/aksjon/stopp-piskingen-av-raif-badawi

Amnestys forslag til hva du kan gjøre;
http://www.amnesty.no/sites/default/files/122/raif_badawi-aktivisme_3.pdf

Wikipedia-artikkel om Raif Badawi;
http://no.wikipedia.org/wiki/Raif_Badawi

FN’s verdenseklæring om menneskerettigheter;
http://www.fn.no/Bibliotek/Avtaler/Menneskerettigheter/FNs-verdenserklaering-om-menneskerettigheter

Et åpent brev til Caroline Berg Eriksen

Kjære Caroline.

Aller først vil jeg påpeke at jeg har fulgt bloggen din sporadisk siden jeg selv begynte å blogge, noe som vil si i godt over 4 år. Og jeg liker bloggen din, jeg kan innrømme det, det meste av tiden. Jeg synes det er forferdelig å se hva enkelte mennesker skriver til eller om deg, og forstår hvor tungt det i perioder må være for deg å lese alt dette.
At du tør å legge ut ting du vet vil føre til sterke reaksjoner og diskusjoner rundt deg som person beundrer meg. La meg bruke «4-dager-etter-fødsel»-bildet ditt – jeg elsket det! At du turte å legge ut det bildet gjorde meg stolt av deg, at du viste frem at det er mulig å «få tilbake kroppen sin» så fort gjorde meg glad. I debatten som kom etter publiseringen av det bildet skrev jeg til og med et innlegg i forsvar for deg. Men nå lurer jeg på om du løy til meg, da også..?
Jeg tror ikke dette brevet blir helt sånn som forrige gang jeg skrev noe om deg, fordi selv om diskusjonen om og rundt deg har tatt helt av også denne gangen, så er det deg jeg er mest skuffet over.

Jeg er skuffet fordi jeg trodde på deg. Jeg er skuffet fordi du har endret på utseende ditt og dermed gjort deg til noe du ikke er, skuffet fordi du løy for meg og fordi du ikke tar ansvar for handlingene dine.

Alle først.
Når bobla om at du retusjerte bildene dine sprakk ble jeg nok skuffet, men ikke så veldig sjokkert. Det har blitt mer og mer vanlig og akseptert å endre på sitt eget utseende på bilder, og jeg regnet vel nesten med at også du lå under for det av og til.
Men du løy om det, Caroline. Du løy om det lenge, og som liten lærte jeg at det ikke er pent å lyve. Når sannheten kom frem håndterte du heller ikke det på en særlig bra måte. At sletting av bilder og kommentarer, blokkering av lesere og en total stillhet ikke var veien å gå må du da ha skjønt. Det er tross alt ikke første gang det har blåst opp en liten storm rundt deg og bloggen din.
Når du endelig brøt stillheten gjorde du det på din egen blogg, i et innlegg som for all del vekker sympati, men allikevel ble så feil for meg. Det er fint at du kan innrømme det du har gjort og jeg satte pris på at du skrev at du angret.
Men dette skrev du samtidig som du konsekvent nektet å besvare (nesten) alle henvendelser fra journalister og andre, som tross alt var «først ute med nyheten».
At du, som er utdannet journalist og har skrevet så lenge, ikke skjønte at det innlegget lett kunne oppfattes som om du prøvde å forsvare deg ved å servere oss en håndfull halvgode unnskyldninger, skuffer meg. Ved å retusjere bildene dine bygger du også opp under kroppspresset blant jentene som allerede er usikre på sin egen kropp. Samtidig blir du et dårlig forbilde for de leserne som ser opp til deg. Men dette trenger vi vel ikke snakke mer om her, for det tror jeg du vet allerede.

Så sprakk neste boble. Den bobla som inneholdt falske kommentarer.
Nå har det kommet frem at disse er skrevet av Lars-Kristian og han er dermed, naturlig nok, den som har mest skyld akkurat her. Men du har et ansvar for hva som legges ut i kommentarfeltet på din blogg, Caroline. Du visste om at det skjedde, du skulle ikke latt kommentarer med falske navn (eller yrker) gått gjennom sensuren i kommentarfeltet ditt. Så noe skyld vil jeg faktisk gi til deg også.

Etter dette lot du deg intervjue av Dagens Næringsliv. Et intervju som fikk 8 (eller var det 10) sider og jeg kunne ikke annet enn å tenke at intervjuet ikke var fryktelig godt skrevet.
Nå skal jeg absolutt ikke klandre deg for andre skribenters arbeid, men jeg reagerte på en del av uttalelsene dine gjennom disse sidene. Det er uttalelser som gjør en veldig god jobb med å fremstille deg som et offer, og leserne dine som store, stygge ulver som egentlig er skyld i all elendigheten.
For hvem er det som leser bloggen din, Caroline? Om jeg skal dømme ut fra artikkelen i DN så er det en gjeng sladrekjerringer og anonyme nettmobbere, det er folk som setter ut et utall falske rykter og skremmer deg fra å være alene hjemme og å reise med fly. Noen av disse menneskene oppsøker deg jo til alt overmål hjemme, etter å ha truet deg på internett.
Jeg vet at sånne mennesker finnes, og at noen av disse kan ha hengt seg opp i deg anser jeg ikke usannsynlig. Men legger du ikke litt mye vekt på negative hendelser og dårlige mennesker, mens du glemmer alle de ordentlige leserne dine?
Jeg har hverken mobbet eller baksnakket deg, langt mindre kastet fyrstikker noen steder. Men etter å ha lest artikkelen din følte jeg meg som en ondskapsfull, skremmende pyroman som lusker rundt i buskene dine..

Før man oppretter en blogg er det enkelte ting man bør tenke over. Blant annet bør man vite at;

  • Folk kan komme til å diskutere deg i forum, på facebook og i andre sosiale medier.
    Det betyr også at folk vil sette ut rykter om deg. Rykter om deg, familien din, vennene dine, livet ditt, hobbyene dine, vekten og utseende ditt. Alt som kan snakkes om, vil snakkes om – alt som kan spres, vil spres.
  • Folk vil være uenig med deg, de vil diskutere og argumentere mot deg. Det finnes også mennesker som bare vil kritisere og lage kvalme, disse kan finne på å angripe deg verbalt for å trumfe gjennom de dårlige argumentene sine.
  • Enkelte folk vil hate deg, synes du er en ubrukelig dust og i aller verste fall ønske deg dø. Noen av disse menneskene vil også si det til deg.
    Selv om dette absolutt ikke er noe ålreit, så er det dessverre en ting som følger veldig naturlig med en blogg.
  • Som blogger er man et forbilde for mange av dem som leser, det er et ansvar man ikke kan glemme i en tekst eller to.
  • Om det blir for tungt er det lov å snu. Det er lov å ombestemme seg. Det er lov å velge noe annet enn blogging.

Når jeg først er i gang vil jeg prøve å hjelpe deg med to av de tingene jeg har lagt merke til at du synes er litt problematiske med å blogge.

  1. Mangelen på noe i retning av «vær-varsom»-plakaten.
    • Her må jeg aller først få påpeke at jeg skjønner hva du mener. Det kan ofte være vanskelig å vasse rundt i den hengemyra bloggverdenen ofte er, men den enkle løsningen er å jobbe ut fra den vi allerede har. Altså media sin versjon.
      Etter hvert kan du jo kanskje lage din egen – det har hvertfall jeg gjort, og det fungerer veldig fint.
  2. Mangelen på en ansvarlig redaktør.
    • Igjen så har du jo rett, det er ikke et annet menneske som leser gjennom alle tekstene du produserer og godkjenner dem. Men samtidig mener jeg at du tar feil.
      Alle bloggere har en redaktør. I ditt tilfelle heter redaktøren Caroline.

Akkurat nå har jeg sluttet å lese bloggen din. Jeg tør ikke å stole på det du skriver, og jeg vet ikke om bildene du legger ut ikke er retusjerte. Men allerede nå vet jeg at jeg nok kommer tilbake til deg og bloggen din, når jeg bare ser at jeg kan stole på det du skriver igjen.

Lilith Ravn,
tidligere (og forhåpentlig også fremtidig) leser av carolinebergeriksen.no

Dyrene i statsbudsjettet

I disse dager får vi se utkast til det nye statsbudsjettet – og jeg fortviler over dyrenes videre vilkår i Norge.

NOAH har jobbet for dyrene og deres rettigheter i 25 år allerede uten statlig støtte, og det ser ut til å fortsette sånn også i budsjettet for neste år.
I 2013 oppga politiet å ha mottatt 274 anmeldelser totalt som går inn under dyrevelferdsloven. Blant disse finner du saker som hunden som ble innelåst i en bur og druknet – gjerningsmannen ble idømt 18 dagers betinget fengsel i oktober 2013, og er blant de få sakene som ble oppklart, og noen dømt for ugjerningen.

Et enkelt søk på Twitter gir følgende resultater;
NOAH –                   3166 følgere.
Dyrevernalliansen – 3136 følgere.
WWF-Norge –          9514 følgere.

Min egen tweet merket med #JAtilulv og #statsbudsjettet ble favorittmarkert 5 ganger og retweetet 3 ganger på under en time. Ved videre søk på disse hashtaggene finner jeg utallige støtteerklæringer til ulv i norske skoger, og en evigvarende strøm av skuffede nordmenn som ser at dyrene er strøket nærmest totalt ut av statsbudsjettet.

Det møtte opp ca 4000 mennesker på NOAHs markering for dyrepoliti i Oslo og 1500 i resten av landet i oktober i år. Til tross for hvor mange nordmenn som har tatt et standpunkt for dette, og til tross for at det norske folk har bedt om penger til dyrepoliti siden 2011 – dyrepoliti er tildelt 0 norske kroner i statsbudsjettet for 2015.
Derimot innvilges det 1,5 millioner kroner til Foreningen ny rovdyrpolitikk, som ønsker å utrydde ulven fra Norge.

Det innvilges også fortsatt statsstøtte til pelsnæringen, også etter at Mattilsynet gikk ut med en rapport hvor de viser til «avvik» ved 40% av norske pelsfarmer. Altså lever fortsatt mink og andre pelsdyr under dårlige vilkår i for trange bur i nesten halvparten av den norske pelsindustrien – og dette støtter regjeringen i statbudsjettet.

Et åpent brev til deg som tror ingen bryr seg

Det er ikke alltid så lett å vite hvordan jeg skal formulere meg når jeg skal snakke til deg.
Ofte er det vanskelig å vite sikkert hvilke ord som vil gjøre deg sint eller lei deg. Hva du vil ta negativt til deg, og hva som kan føre til at du tenker dårlige tanker om deg selv og egne prestasjoner – selv om jeg absolutt ikke mente det sånn når jeg sa det.
Det hender det er vanskelig å være ærlig mot deg. Det er ikke det at jeg ønsker å lyve for deg, men du er så ømtålig – og jeg er så glad i deg. Jeg føler meg elendig når du er sint på meg, og jeg har en ekkel klump i magen de gangene du nekter å snakke med meg på flere dager. Det skal så lite til for å såre deg.
Så selv om jeg kan se at noe plager deg og at du har det vanskelig, hender det av og til at jeg lar være å spørre deg om du vil snakke om det. Jeg er redd du skal føle at jeg tvinger deg til noe, at jeg maser. Jeg vil at du skal komme til meg i ditt tempo, og jeg vil ikke skremme deg ved å presse for hardt.

Av og til når jeg har lagt meg om kvelden, så tenker jeg på deg og hvor vanskelig jeg vet at du har det. Hver kveld tenker jeg at i morgen; I morgen skal jeg ta mot til meg og ta det opp med deg. Jeg planlegger og tenker, jeg bekymrer meg for reaksjonen din, og håper alt vil bli bedre for deg om du bare vil snakke med meg. I morgen.
Men i morgen er i dag, og ingenting er annerledes. Jeg er enda like glad i deg som jeg var i går, og jeg er like redd du skal ta det jeg sier vondt opp og bli sint på meg. Jeg hater å se deg sint på meg, det er vondt når du ikke vil snakke med meg.
Når kvelden kommer tenker jeg igjen på det at i morgen, i morgen skal jeg ta det opp med deg. Jeg skal ikke utsette det lengre nå. I morgen..

Jeg sender deg ofte meldinger der jeg skriver at du alltid kan komme til meg. Jeg ga deg visittkortet til IKS den gangen jeg syntes du ikke hadde spist på lenge og hadde blitt kjempetynn.
Husker du den gangen du fikk den brosjyren som listet opp nummeret til forskjellige hjelpetelefoner av meg? Når jeg sa at «jeg fikk mange på det arrangementet jeg var på i helga».. Jeg løy til deg, fordi jeg ikke turte å fortelle deg hvor mye jeg bekymrer meg for deg og hvordan du har det. Jeg turte ikke å si at jeg spurte om å få bare én sånn brosjyre – fordi jeg ville gi den til deg.

Jeg ser hvor vondt du har det, jeg skjønner at livet er vanskelig – og jeg ville gjort alt i verden for å hjelpe deg til å få det bedre. Men jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke, jeg vet ikke hvilken hjelp jeg kan gi.
Det er vanskelig å vite når du vil at jeg skal ringe, og når du ikke vil snakke med noen.
Det er vondt når du skriker til meg fordi jeg ringte på feil tidspunkt, jeg blir lei meg når du sier at du hater meg fordi du aldri får være i fred for meg – ikke en gang når du har skrudd telefonen på lydløs og låst døra.
Jeg mer ikke å plage deg, jeg er bare redd for deg og vil du skal ha det bra.

Kanskje vet jeg ikke hva jeg skal si til deg, fordi du selv ikke vet hva du vil høre?
Kanskje vet jeg ikke svaret fordi du ikke har noen fasit?
Kanskje snakker du ikke med meg om det som er vondt og vanskelig fordi du ikke klarer å finne ordene?
Er det sånn det er?

Jeg visker ut

Jeg visker ut og begynner på nytt…..

Fordi ingenting av det jeg hadde skrevet egentlig ga mening. Fordi ingen ville ha fått noen mening ut av det, fordi alle ville blitt forvirret uten mulighet til å bringe en større klarhet inn i bildet av å lese teksten.

Jeg finner ikke ordene jeg skal bruke, ordene som skal beskrive hvordan det er å være meg akkurat nå. Ordene som skal beskrive hvordan hodet mitt er kaos og rødglødende hat og raseri. Ordene som vil beskrive hvordan jeg faller fra hverandre på innsiden, hvordan jeg går i oppløsning og mister meg selv, taper biter av meg selv og min identitet.
Jeg finner ikke ordene jeg skal bruke for å forklare hvordan jeg stenger meg inne og dreper meg selv. Hvordan jeg ikke ser lyset, hvordan jeg sitter fast og ikke kommer løs.

Jeg visker ut og begynner på nytt….

Det går dette her, du får det til, du kan klare det – overdøv det, drit i det, glem det.
Prøv igjen i morgen.

Jeg visker ut, uten å begynne på nytt flere ganger……