Hva betyr vel jeg ?

Jeg er så sliten .. Er så lei .. Alt jeg tar i blir til støv, alle jeg er glad i forsvinner. Som en venninne av meg en gang sa «det blir som å holde på sand.» Jeg skjønner virkelig nå hva hun faktisk mente. Jeg greier ikke holde fast på meg selv en gang, hvordan i all verden skal jeg da greie å holde fast på dem jeg er glad i ?
Jeg vet at jeg har så ufattelig mange muligheter, så mange valg som vil være en ende på alt som er vondt. Alt jeg ikke liker å tenke på, alt jeg har problemer med å takle. Det enkle, fristende valget som alltid ligger i bakhodet. Bare ett lite kutt over armen, på riktig sted .. Det vil være mer enn nok. Tankene er der, planene er der. Jeg har planlagt i evigheter, drømt i mange år. Håpet på en naturlig ulykke, noe, hva som helst, som kunne få det til å stoppe. Virkelig stoppe ! La meg være ferdig med alt som er mulig å bli ferdig med. Bare hylles inn i ett uendelig mørke, som vil vare for all evighet ..

Planene er det eneste jeg har for tiden, planer og drømmer. Ett inderlig håp om å få være alene .. Bare en liten stund, den lille stunden jeg trenger for å få i meg to øl og svelge de mange pillene jeg har liggende så godt synlig, men allikevel umulig for andre å se. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg samler på dem .. Jeg føler meg trygg når jeg har dem nær, føler meg bevisst i en annen dimensjon, den fine siden ..

Det er vanskelig å beskrive, men for meg eksisterer det to sider. Høyre og venstre. Høyre siden er de få tingene som er positive i livet mitt. Det er dessverre ikke så veldig mange. Ikke mange nok til at det er verdt å leve for i lengden .. Mange nok akkurat nå, akkurat for øyeblikket. Men for evig ? Det er ikke mange nok, ikke store nok. Jeg tror ikke det er mulig å forestille seg, men jeg lever for ett menneske og min religion. Jeg lever for å ta vare på det ene mennesket som faktisk trenger meg, og ikke er redd for å fortelle meg det. En person i hele verden som uten problemer kan se på meg og si «jeg trenger deg, ikke bli borte for meg.» Og allikevel ligger tanken der. Tanken på piller og alkohol. Tanken på at bare ett lite brett med beroligende egentlig er nok til å ta livet av meg. At det lille stykket ned til stasjonen egentlig er alt jeg trenger. 30 minutter for å gjøre det. En halv time for å gjøre ende på alt. Jeg ønsker det så sterkt. Det er mitt høyeste ønske, min største drøm. At det høres patetisk ut er jeg fullstendig klar over.
Jeg er bare så ufattelig sliten. Jeg mister meg selv, jeg mister dem jeg er glad i, jeg mister min sjel, min religion, min selvrespekt, min ære og min selvstendighet.
Endelig, langt om lenge, er jeg tilbake på den gamle meg. Den Linni som er frekk i kjeften, og tøff i trynet. Den Linni som ikke er redd for å si hva hun mener om alt og alle. Den Linni som ikke frykter problemer, den Linni som ikke tenker konsekvenser. Er det høyre eller venstre ?
Venstre side har mer innhold. Alt som er negativt i mitt liv, lagres på den venstre siden. Min venstre side dominerer på vektskålen. Venstre side er framtredende. Det eneste som betyr noe, det eneste jeg tenker på, den eneste siden jeg legger vekt på. Akkurat Her, Akkurat Nå.
Det er min venstre side som styrer hverdagen min, det er min venstre side som vet hva jeg skal tenke, mene og gjøre. Den venstre siden som ønsker mitt liv, som en form for offer.

Hva betyr vel jeg ?

…….

Jeg aner ikke hvordan jeg skal formulere dette .. Det har skjedd så ufattelig mye i det siste, så utrolig mye på alt for kort tid .. Jeg er så sliten, føler meg så liten og alene. Som om det skulle være lille meg mot hele resten av verden. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom det. Akkurat nå virker det umulig, det virker som om det ikke er meningen at jeg skal komme gjennom det. Akkurat nå. Her og nå virker det som om meningen nå er at jeg skal miste grepet, gli helt ned. Falle og falle og falle helt til jeg treffer bakken. Helt til jeg mister meg selv, og treffer bakken fordi ingen kan ta meg imot denne gangen. Det virker rett og slett som om det er for stort, for tungt, for vanskelig. Som om meningen faktisk er at jeg skal måtte gi opp nå. Som om dette skal være min aller siste kamp mot livet.
Det virker som om det skjer med hensikt, som om alt og alle rundt meg går inn for å såre, tråkke meg lengre og lengre ned. Spytte på meg, og sparke når jeg allerede ligger nede. Alt og alle, jeg er ikke god nok, ingen straff er vond nok. Jeg føler meg totalt meningsløs, verdiløs. Mindreverdig, ubetydelig .. Hvor følelsene egentlig kom fra aner jeg ikke. De bare dukket opp, over natta. Ingen advarsel på forhånd, ikke den minste negative følelse. Ikke før det smalt, hardt og brutalt. Jeg sitter fast med tanken på om jeg er i stand til å greie dette. Om jeg greier holde stand, fortsette å kjempe. Ikke for hva som helst, men for mitt eget liv. Er jeg sterk nok til det, eller er jeg faktisk dømt til å mislykkes denne gangen ?

Jeg skjønner virkelig ikke hva som skjer med meg for tiden. Det eneste jeg egentlig tenker, de tankene jeg ikke diskuterer høyt blandt andre mennesker, går ut over de mest groteske grenser. På så ekstremt groteske veier at selv jeg skremmes av og til. Det er, tro det eller ei, ufattelig skremmende at det er sånn. At det kan bli sånn, uten at jeg vet om en spesifik ting som trigget det, som utløste elendigheten. Ikke en ting, men så ufattelig mange at det for meg er totalt umulig å ressonere over det. Umulig for meg å komme fram til noe konkret, vanskelig å forstå. Jeg sliter, men jeg har ikke den fjerneste idé om hvilken ende jeg skal starte å nøste i, for å rette opp i problemene. Jeg vet ikke en gang om jeg har en mulighet til å greie det. Jeg har alltid greid det før, til en viss grad. Men nå er jeg usikker, mer usikker enn jeg noen gang har vært. Og redd, faktisk ..

«Sånne Mennesker»

Jeg overhørte en samtale for en stund siden, hvor de ordene kom opp. Det var en godt voksen kvinne som uttalte ordene, og jeg merket allerede der og da at jeg kokte. For å sitere henne ordrett. «En venninne av meg jobber på en psykiatrisk anstalt. Så hun jobber med .. Ja, sånne mennesker da.» Jeg overhørte dessverre dette på en utrolig dårlig dag for meg. Jeg hadde et hav av følelser, som jeg ikke kunne gi uttrykk for. Jeg var både trist og sint. Jeg var oppgitt og energiløs. Jeg ante ikke hvor jeg ville havne, det var bare så vidt jeg visste hvor jeg var akkurat der og da. Når disse ordene kom var situasjonen i seg selv nok til å få meg til å reagere. Når også disse ordene kom, kunne jeg flydd i taket. Bedre ble det ikke av at det ble sagt i en meget sarkastisk tone. Som om hun indirekte mente at vi ikke var verdt like mye som andre mennesker. Som om hun innerst inne mente at om du er psykisk syk ikke fortjener å gå på samme asfalt som psykisk friske mennesker.

Men la meg gi dere realiteten: jeg betyr akkurat like mye som deg ! Jeg har også rettigheter og følelser. Jeg kan gråte og le. Jeg kan gå ut med venner og drikke øl. Jeg kan både sove og spise helt selv. Jeg kan skrive og lese bedre enn mange andre kan, og det er noe jeg benytter meg av.
Jeg kan kanskje ikke jobbe, jeg greier kanskje ikke gjennomføre en skolegang slik som dere kan. Men jeg håper jeg kan få for forsøket ! Jeg prøvde i 10 år på grunnskolen, men ga deretter opp. Jeg lærte meg å respektere at et vanlig A4 liv for psykisk friske mennesker rett og slett ikke ligger for meg, og en av mine største drømmer er at også du kan respektere det. At du som menneske kan lære deg respekt og medmenneskelighet. Jeg greier ikke å skjønne hvordan enkelte mennesker kan mene og tro at det er helt greit og se ned på oss som sliter.

Som jeg nevnte kan jeg kanskje ikke jobbe som andre kan. Jeg kommer kanskje ikke like knirkefritt gjennom skolegangen. Men jeg har andre kvaliteter. Det er kanskje ikke like lett å se hele tiden, det kan være godt skjult. Men de ligger faktisk der, de eksisterer faktisk ! Jeg kan lese bedre enn mange andre, noe jeg har kunnet allerede fra barneskolen. Jeg har en fantasi som strekker seg ut over det ufattelige. Jeg kan skrive, og ordlegge meg relativt bra via skrivingen. Jeg skriver idag på en selvbiografi som tar mer og mer form for hver gang jeg setter meg ned med den. Jeg får ofte høre at jeg er flink og synge, og at jeg kan nå langt med stemmen min. Jeg er en mester på huslige sysler når jeg først setter i gang (bortsett fra matlaging. Sett meg på et kjøkken og det er relativt stor fare for at jeg setter fyr på noe, svir maten, ødelegger kniver. Sånn kan det fortsette i det uendelige til noen avverger total katastrofe.) Jeg kan forsvare meg selv mot kritikk, og jeg er en ganske god hobbypsykolog. Jeg er en god lytter og et menneske som har medlidenhet og forståelse for mennesker som ikke har det så bra.
Jeg har lært meg å respektere menneskene rundt meg i samfunnet uansett hvilken rang de har. Om du er narkoman, fysisk utviklingshemmet eller psykisk syk. Om du lider av alvorlig fysisk sykdom, eller har en voldelig forelder. Om du har opplevd voldtekt eller er kriminell. Uansett hvor du befinner deg i samfunnets idiotiske klassesystem så har du min respekt. Jeg stopper med glede på gaten for å fortelle en som ikke har et sted å bo hva klokken er, jeg slår gjerne av en prat med de narkomane over en kopp kaffe. Jeg er ikke den som går forbi et menneske jeg ser at ikke har det så bra. Jeg stopper heller opp og spørr om det er noe jeg kan hjelpe med. Det er det som kalles medmenneskelighet og nestekjærlighet ! Jeg bryr meg om menneskene som lever rundt meg i samfunnet. Alle mennesker har følelser, rettigheter, ønsker, drømmer og håp. Jeg har aldri møtt en narkoman som ikke har et ønske om hjelp, et håp om å komme seg på fote og leve et mer normalt liv. Jeg har aldri møtt en uten fast bosted som ikke drømmer om en leilighet med mat på bordet hver dag. Jeg har aldri møtt en fysisk syk som ikke benytter seg av de rettigheter de innehar. Jeg har heller aldri møtt en psykisk syk som ikke eier følelser. Uansett hvor du står, hvor du plasseres, så er du et menneske og det er alt som betyr noe for meg. Du fortjener hjelp om du ønsker det. Du har krav på legehjelp når det er nødvendig. Du har krav på mat, og tak over hodet. Du må bare spørre om det. Svelge det folk ser på som en form for stolthet, og oppsøke de som kan og er villig til å hjelpe deg !

Når jeg da hører mennesker som refererer til de som sliter psykisk som «sånne mennesker» må jeg innrømme at jeg blir skuffet langt inne i sjelen. Jeg får vondt langt inn i hjertet, og merker en fysisk kvalme i magen. Men sterkest av alt føler jeg forakt spre seg i kroppen min. Jeg ønsker mer enn noe annet å reise meg, gjerne i en forsamling, og fortelle personen nøyaktig hva jeg mener om ordene hans/hennes. Kanskje hadde de forstått det da, kanskje hadde de tenkt seg om en gang til før de refererte til oss på den måten igjen. Men jeg vet at det ikke er respektert å gjøre sånne ting i dagens samfunn. Vi lever i 2011, men har ennå egentlig ikke lov til å forsvare oss selv, når vi føler oss antastet på det groveste.
Jeg tror ikke friske mennesker greier å sette seg inn i vår situasjon godt nok til å forstå hvor vondt ord som det gjør oss. Hvor langt ned vi kan synke av å overhøre noe slikt bli sagt. Hvor små og mindreverdige du får oss til å føle oss med noen enkle ord, som du ikke en gang tenker over.
Realiteten er at vi er følsomme mennesker. Vi har kanskje en form for handicap. Vi fungerer kanskje ikke like optimalt som deg i hverdagen. Vi greier kanskje ikke alt du gjør. Vi tar kanskje ikke det du gjør for gitt som du gjør. Vi er kanskje annerledes, men vi er mennesker med følelser like ekte som dine.
Om du vil vite hva de enkle, ugjennomtenkte ordene dine gjorde med meg, kan du se det her:

Når jeg personlig overhører, eller blir fortalt ting som dette. Når jeg skjønner hvor lite «sånne som oss» betyr for deg. Når jeg skjønner at du mener vi er mindre verdt enn deg, at vi er uverdige som menneske. Da ødelegges jeg.
Dine ord resulterte i min midlertidige undergang. Dine ord resulterte i eskalerende selvskading, og en ekstrem økning av suicidiale tanker og tendenser. Dine ord resulterte i min totale isolasjon. Det førte til et liv i mørke lenge nok til å gjøre meg lyssky. Det resulterte i kaotiske følelser, følelser som spant seg over et spekter for vidt til å ta tak i noe som helst av det. Du fikk meg til konstant å tenke på at jeg er et «sånt menneske.»
Bildet over beskriver hvor vondt du gjorde meg, hvor langt ned du tråkket meg, hvor hardt du ødela meg, hvor ettertrykkelig du strødde salt i mine åpne sår. Men det vil du aldri få vite, fordi jeg ikke er verdig til å fortelle deg hva du gjør mot «sånne som meg.»

Jeg har en bønn til deg som er frisk. Den er veldig enkelt: Tenk deg om før du sier noe !

Tankespinn og Akerselva.

Jeg advarer om at sterke bilder kan forekomme !

De siste dagene har vært kaotiske. Et helt spekter i følelser og tanker. Hodet spinner i alle retninger. Jeg aner ikke lengre hva jeg egentlig mener eller føler om meg selv og situasjonen rundt meg for tiden. Den ene dagen er humøret strålende, og det er ingenting annet jeg ønsker enn å leve, ha det fint og gøy. Være med venner, reise verden rundt og bare oppleve alt det jeg har så lyst til å oppleve !
Dagen etter er jeg langt nede igjen. Søle opp til halsen, druknende i sand. Klamrer meg fast til et halmstrå som er så godt brukt nå at det virker som om det vil dras opp av jorden hvilket øyeblikk som helst. En tanke som er like forlokkende som den er skremmende. Jeg ønsker ikke å dø, men på dager som disse ønsker jeg langt mindre å leve. Jeg frykter livet mer enn jeg frykter døden, og det er ennå en skremmende tanke som blander seg inn i det spekteret av følelser som allerede er spunnet langt ut av fattevidde og kontroll ..

Alle de lyspunktene jeg hadde funnet i livet mitt, svinner hen og dør. Forsvinner lenger og lenger unna meg, og befinner seg nå langt utenfor min rekkevidde .. Hvor ble de av, alle lyspunktene mine ? Hvor ble de av, alle de små gledene som dukket opp og slo meg i ansiktet av og til ? Hvor ble den spontane gleden av ?
Det nærmeste jeg kommer et lyspunkt nå, er at jeg reddet et liv igår .. En jente som egentlig var bestemt på å hoppe i Akerselva, bestemt på å drukne. Jeg fikk henne til å ombestemme seg, fikk henne til å klatre ned og bli med meg til tryggere grunn .. Lille ubetydelige meg reddet et liv ! Det er stort, og det er det eneste som står i hodet mitt akkurat nå. Jeg holder meg på bena i vissheten om at jeg reddet et liv igår .. Kanskje kan jeg gjøre det igjen. Og hva kan være en bedre ting å leve for enn det å redde liv ? Ingenting er viktigere enn livet til et medmenneske ! Hvertfall ikke for meg ..

Men også her dukket det skremmende opp i livet mitt igjen .. Jeg satt en periode sammen med henne på kanten av brua. Brua som ligger høyt, høyt over Akerselva. En liten stund, noen korte sekunder var det eneste jeg kunne tenke at om jeg lar meg falle nå, vil jeg treffe stenene. Jeg vil i verste fall besvime og drukne. I beste fall dør jeg momentant av møtet med skarpe stener.» Jeg var ufattelig fristet til å bare gjøre det. La alt seile, slippe alle hemninger. Ingen farvel, ingen avskjed. Bare en rask og brutal bortgang. Flytende livløs i Akerselva. Et ublidt møte med stenene som ligger der så langt under meg. Følelsen av vektløshet de korte sekundene fallet gjennom luften vil ta meg. Det virker så ufattelig fristende, som om det er meningen at jeg skal gjøre akkurat dette. Det er kanskje dette som er min skjebne, dette som er meningen med livet mitt. Alt virker jo så meningsløst nå, all mening virker til å være borte .. Som sunket i jorden, opptatt av luften og blåst bort. Betydningsløs, vektløs, skjebnens ironi, nærkontakt, over. Bare det å tenke tanken. Det å sitte der å se ned i det mørke, kalde, dystre vannet som lå der langt, langt under meg var nok til å vippe meg lengre mot den kanten jeg allerede har vandret faretruende langt ut på.
Hva som hindret meg ? Jenta som allerede satt der før meg .. Jenta som egentlig hadde tatt sitt valg, hadde tatt sin avskjed. Om jeg lot meg falle, ville hun sett stoppen. Hun ville erfart med egne øyne hva et fall fra broen over Akerselva gjør mot et menneske som var i live bare sekunder tidligere. Det kunne vippe henne over kanten, og det var det lille hinderet for meg. Det eneste hinderet for meg ..

Men ennå idag ligger tanken langt fremme i hodet mitt. Det er en regjerende tanke, min eneste tanke. Hele dagen har gått med til å tenke på hvor nærme Akerselva er mitt nåværende tilholdssted. Hvor kort tid det vil ta meg å gå dit, hvor lite energi det vil koste meg å komme tilbake til den kanten .. Den kanten som skiller meg og Akerselva. Det er en skremmende kort vei. Det tar meg 5-6 minutter. En kort spasertur ut døra, og jeg ville være der. Stå på den kanten som frister meg så ufattelig at intet menneske kan forstå det ..
Og idag, nå i natt, vil det ikke være andre mennesker der. Det vil være meg, alene på broen. Ingen jente som kan hindre meg i å ta det endelige steget, og vente på fallet. Ingen jente som allerede sitter på kanten, og har tatt sitt valg før meg. Ingen jente som vil hindre meg i å ta det valget jeg mest av alt ønsker å ta.

(Google.)

Er jeg den eneste av oss ?

Du aner ikke hvor vondt det gjør. Du aner ikke hvor dypt du sårer meg med din likegyldighet, din holdning mot meg.
Jeg elsker deg for det mennesket du er, forguder deg for styrken du gir meg. Jeg er uendelig takknemlig for all tålmodighet du viser meg, alle følelser du legge i dagen.
Men jeg blir så ufattelig såret når du svikter meg når jeg trenger deg som mest. Når du lar meg sitte her, helt alene, bare med dystre tanker til selskap. Jeg skulle ønske du forsto hvor dypt savnet av et kjært, fantastisk, umistelig menneske er ! Jeg skulle ønske du forsto hva han betydde for meg, den tiden vi fikk sammen. Jeg skulle ønske du var her, sammen med meg, bare var nær meg. Du hadde ikke trengt å si noe, hadde ikke trengt å gjøre noe. Jeg skulle bare ønske at du var her i min totale ensomhet, når jeg bare satt her .. Kjente på tomheten, savnet .. Håpløsheten. Du kan ikke forstå hva det er jeg har mistet !

Jeg vet at det er vondt for deg også, du har mistet en som sto deg nær i alle dine år. Du var rundt ham mye mer enn jeg noen gang kunne drømme om å være. Jeg ønsker så gjerne å støtte deg, være der for deg. Men du viser ingen tegn på følelser, og når jeg prøver å åpne meg, legge mine følelser frem i dagen. Det virker som om du stenger deg inne, og setter meg igjen utenfor.
Jeg vet ikke en gang om du skjønner hva jeg har mistet. Ikke bare har jeg mistet et menneske som betydde like mye for meg som min egen familie, men jeg mistet et menneske jeg så på som en god venn. En mann med et humør og en livsglede større og klarere enn noe annet menneske jeg kjenner til !
Hver gang jeg var rundt ham, ble jeg klemt, jeg fikk gode ord, ros og komplimenter. Han betydde så uendelig mye for meg !
I kirken virket det som om du forsto meg. Du klemte hånden min, så rolig, så fortrøsningsfult. Som om jeg betydde noe for deg, som om vi delte en sorg over en fantastik person. Et fantastisk menneske, en fullkommen mann .. Men etterpå .. Nå får du meg til å føle at den eneste som bære sorg, den eneste som har ham i minne, er meg. Jeg håper ikke realiteten er slik, det vil ødelegge meg totalt. Det er verre enn du aner bare å føle det sånn. Bare å føle at du ikke savner, at du ikke sørger. Bare å tenke at jeg er alene om å føle meg forlatt og ensom akkurat nå ..

Det var du som tok meg med hit, du som introduserte meg for alle her. Det var du som åpnet dørene til en helt ny verden for meg, du viste meg inn i et felleskap jeg aldri før hadde kjent. Du låste opp en dør som hadde vært lukket for meg før. Selv ikke min egen familie har den samhørigheten jeg føler her.
Jeg er evig takknemlig for at du tok meg med hit, at du viste meg at en verden som denne, en verden som nærmest er perfekt, faktisk eksisterer. Ikke bare på film, men også i virkeligheten ! Aldri kan jeg få forklart deg hvor lykkelig det har gjort meg.
Men nå er en stor del av dette felleskapet gått bort. Alle her er fantastiske mennesker, og jeg er utrolig glad i dem alle sammen .. Men det var en støttestav, en mann uten like, en person man aldri kan glemme. En høvding, en sjef .. Et menneske som er umistelig ! Han er borte, ubotelig borte. For alltid.
Ingen av oss vil noen gang få se ham igjen. Vi må leve på minner og bilder fra forgagne tider. Gode minner, fine bilder. Men aldri mer virkelighet. Kanskje drømmerier, livaktige sådan. Men det vil allikevel ikke være virkelighet ..

Jeg skulle ønske du kunne dele sorgen med meg, la meg se at jeg ikke er alene ..

Selvskading – Du Lever Farlig

Advarsel: Innlegget Inneholder Sterke Bilder Og Tekst !
Min Bønn: Ta min ærlighet som det den er.

Hadde jeg visst da – det jeg vet idag .. Hadde jeg aldri gjort det den gangen !

Kjære Ulogiske Hjerne, Du Som Har Fjernet Min Logikk:

Husker du den aller første gangen vi møttes ? Husker du hvordan du forklarte meg at ting aldri ville bli bedre, at jeg ikke betydde noen ting, og at alt ville bli så mye lettere om jeg bare gjore denne ene gangen ? Husker du måten du forblindet meg helt, den aller aller første gangen ?
Jeg håper du husker det, for jeg husker det like godt som om den aller første gangen hadde vært igår, eller idag. Jeg husker hvordan ordene dine fikk meg til å føle meg, hvor liten og mindreverdig du fikk meg til å føle meg der og da.
Men du viste meg at det finnes en løsning på alle problemer, en måte å uttrykke alle mine følelser på. Du viste meg hvordan man kan ta bort den psykiske smerten, bare ved å påføre meg selv en fysisk smerte – en smerte jeg kan kontrollere ! Det var du som viste meg det, da var det også du som ødela livet mitt. Jeg både elsker og hater deg for det du gjorde mot meg. For idag så sitter jeg fast her, akkurat der du plasserte meg. Som en overdose med noe jeg ikke kan kontrollere, en overdose på et stoff jeg ikke kan definere hva er. Men det er faktisk det selvskadingen har blitt for meg. En syk, syk form for rus. Kortvarig, det er så. Men uansett varighet er det fortsatt en rus. For meg, en rus som du tjener på. Og jeg taper på ! Jeg elsker deg, og jeg hater deg. Jeg elsker og hater det du gjorde meg til. Elsker og hater det du fikk meg til å gjøre mot meg selv. Elsker og hater deg for at du blendet mine øyne, og snudde mitt eget hode mot meg. Du fikk meg til å føle meg som ingenting, som om jeg ikke betydde noe som helst for noen. Du fikk meg til å føle at det barberbladet som lå på badehylla ville være løsningen på alle mine problemer, og hjernevasket som du hadde gjort meg, fikk du meg til å tro det. Du gjorde meg til den personen du er idag, det var du som hjalp meg på veien til den grøften jeg idag sitter dønn fast i. Du dyttet meg ned, og lovet meg at det bare ville være denne ene gangen. Men når jeg først hadde sunket ned, og sto på bunnen, dro du opp stigen og kappet tauet av langt utenfor min rekkevidde. Jeg sitter i den grøften ennå, vet du det ? Ser du at jeg ennå sitter her, har du sett alle forsøkene mine på å hoppe høyt nok til å få tak i tauet som henger så fristene der, så alt for høyt oppe ? Ser du det ? Finner du en syk form for glede i å se meg prøve og feile ? Finner du den samme syke gleden i det, som jeg finner den i selvskadingen ?
Kan du se hva du gjorde meg til den gangen for så lenge siden ?

Ser du bildet over ? Se på det ! Studer det lenge. Studer det nøye. Fokuser all din konsentrasjon om motivet på bildet. Hvorfor ? Ikke spørr, bare gjør som jeg sier. Du fikk meg til å høre på deg en gang, nå skal du høre på meg en gang til gjengjeld for alt du gjorde mot meg.
Du ser det nå ? Kan du da også se hva du gjorde meg til, hva du gjorde mot meg, se hvordan du ødela livet mitt den gangen, og hvordan du fikk meg til å sette meg fast i mitt eget private helvette, som jeg har prøvd så lenge og komme ut av. Jeg vil ikke innse at det er sånn det må være resten av mitt liv, for om jeg innser det, om jeg ser at det kan være det jeg risikerer .. Hva har jeg da å leve for ?
Om du ikke greier å skjønne symbolikken i bildet over, så skal jeg forklare det til deg nå. Jeg håper du tar deg tid til å lese forklaringen min for da vil du kanskje, men bare kanskje, forstå hva du gjode mot meg den gangen for så lenge siden. Og kanskje, bare kanskje, vil du unngå å gjøre det mot noen andre i fremtiden. Det er det håpet jeg bærer med meg, for meg selv, og for alle andre mennesker som vandrer på jorden. Så vær så snill, du ulogiske hjerne, som har fjernet all min logikk, hør på forklaringen min !

En gang for lenge siden. Så lenge siden, at det nesten ikke er sant lengre. Da kom du inn i mitt liv, du fordreide hjernen min, du forblindet øynene mine. Du ødela logikken min, du hjernevasket meg på den groveste måte. Du gjorde dette uten å nøle, og du skydde ingen midler. Ingen i det hele tatt. Du visste hva du ville, du visste hva du ønsket. Og du visste nøyaktig hvilke ord du skulle bruke, hvilke minner og stemninger du skulle dra frem i lyset, for å greie det du ville.
Men det du ikke tenkte på var hvor skadelig alle disse minnene var for mitt unge sinn, hva de gjorde med meg. Hvert eneste minne du la for dagen, dro frem i lyset, fjernet en liten del av min sjel, en del av min glede, en del av min selvrespekt og en del av min sjel.
Du dro frem minner fra barndommen min, du tvang meg til å huske. Alle de tingene jeg så gjerne ville glemme. Krangler med min egen far som endte på de mest grusomme måter. Du fikk meg til å huske hvordan min kjære mamma bare ble dårligere og dårligere for hver dag som gikk. Minnet om nære familiemedlemmer som døde, eller ble syke. Du fikk meg til å huske bildet av farmor på sykehuset, hvordan faffa hadde det etter hun døde. Du fikk meg til å huske at jeg mistet farmor to ganger iløpet av mange år. Minnet om hvordan enkelte vendte meg ryggen da jeg kom ut med at jeg var bifil, hvordan min første kjærlighet knuste hjertet mitt, og hvor lang tid jeg brukte på å lime det sammen igjen. Du spilte av lyder jeg hadde fortrengt, lyder som betydde vold, krangling og død. Lyder med en symbolikk bare jeg kan forstå. Du spilte av sanger som bare inneholder vonde minner for meg. Du viste meg mine år som skoleelev, all mobbingen, alle dårlige karakterer, alle dårlige venner. Du viste meg bildet av en jente som fant sekken sin i do, klærne sine ødelagt. Du viste meg bildet av en jente som fortvilet prøvde å overmanne sine egne overfallsmenn som prøvde å drukne henne i snø eller vann. Du viste meg alle lærere som ikke hadde tro på meg, som om du viste meg en revy over mitt eget miserable liv. Du la frem i dagen alle vonde minner, alle vonde lyder og syn, alle vonde ord og min egen dårlige selvtilitt. Du viste meg en fremtid som besto i bitter, altoppslukende ensomhet.
Hvordan skal en ung jente, med et uferdig barnesinn greie å stå imot slike minner, slike groteske bilder ? Personlig tror jeg ingen kan greie det. Men du viste meg en syk måte å komme unna, en syk måte å glemme for en liten stund. Og ung og uerfaren som jeg var, trodde jeg på det du sa. Jeg trodde på det du fortalte meg, at alt ville bli så bra om jeg bare stjal det ene barberbladet, og gjorde det. Bare denne ene gangen, da ville det gå over. Da ville jeg glemme alt som er og var vondt, og livet mitt ville mirakuløst bli så bra, så bra.
Du forblindet meg, hjernevasket meg.
Hadde jeg visst da – det jeg vet idag – ville jeg aldri, aldri gjort det.

Hadde jeg visst da hvordan livet mitt ville bli. Hadde jeg visst da hvordan den ene gangen med selvskading ville eskalere og eskalere. Bli verre og verre, dypere og dypere .. Bli vondere og vondere, smerten blir aldri sterk nok, blodet blir aldri rødt nok. Vasken blir aldri rød nok, klærne blir aldri dype nok. Kuttene blir aldri dype nok, betente nok. Arrene blir aldri synlige nok, ropene om hjelp blir aldri høye nok – høye nok til at du skal høre dem.
Hadde jeg visst da hvor stor redselen jeg føler ville bli, hvor vondt blikkene og skjellsordene ville gjøre. Hvor mange mennesker som ville se ned på meg fordi jeg er den jeg er. Hvor flau jeg ville være over meg selv, og arrene mine om noen år. Hadde jeg visst da .. Jeg ville stått imot ordene dine som best jeg kunne. Jeg hadde gjort alt hva jeg kunne for å unngå det du fikk meg til å gjøre.
Du ønsket å såre meg, drømte om å ødelegge livet mitt. Gleden din var sikkert stor når du endelig greide det, når du nå i ettertid kan sitte der, trygg i din forankring og se på meg svinne bort. Se på min skam over meg selv, og arrene mine. Se på alle stygge bikk jeg får på gaten, alle vonde ord som faller bak min rygg. Du godter deg over å se meg på sommeren i bukser og gensere med lange armer, når alle andre kan gå i skjørt og t-skjorter. Du samler energi på å se hva du har gjort mot meg, og alle andre i min situasjon. Du nyter til fulle å se ditt verk av ødeleggelse, selvdestruksjon og fremtidig død. Du venter i spenning på når det vil bli dypt nok, betent nok, blodig nok. Nok til å ta mitt liv, nok til å ødelegge meg helt, dra meg lengre ned enn jeg noen gang har vært. Min død betyr glede for deg, det betyr at du endelig – etter så lang tid – har fullført ditt verk mot mennesket du startet på.
Det er bare så synd at du ikke kan få oppleve smerten, redselen, blikkene, de vonde ordene. Du ser dem, du hører dem, du opplever det på avstand. Men det handler ikke om deg, det handler om andre mennesker. Mennesker du ikke trenger å bry deg om, mennesker som i bunn og grunn ikke betyr noe som helst for deg ! Jeg skulle ønske du forsto, forsto hva du egentlig gjør mot andre mennesker.

Jeg gikk i fellen du la ut for meg, og på grunn av det har mitt aller største ønske nå blitt at jeg kan hjelpe andre som sitter i samme situasjon som meg.
På grunn av deg har jeg et håp om at du ikke skal fange flere mennesker i samme felle. En felle som er nesten umulig å komme seg ut av !
Jeg elsker deg .. Og jeg hater deg .. Begge deler på samme tid. Du er mitt alt, og gjør meg til ingenting ..

Til Skrekk Og Advarsel !!

Jeg gikk i en felle for mange år siden. Jeg ble fanget i en verden jeg ikke greier å komme meg ut av. Tro meg, jeg har prøvd å komme meg ut av det. Det er mitt eget private helvette. Et helvette jeg ikke vet om jeg kan leve i lengre. Allerede har jeg befunnet meg i helvette i våken tilstand, hvor lenge kan et menneske overleve det ? Hvor lenge kan et menneske uten selvrespekt, et menneske uten ære .. Hvor lenge kan man leve med at en liten bit av din menneskelige sjel, din respekt forsvinner dag for dag ? Er det overhodet mulig å leve slik, over tid ? Jeg aner ikke, orker ikke reflektere over det, tørr ikke tenke på det. Hvertfall ikke nevneverdig. Det skremmer meg, rett og slett fordi alt virker så håpløst, alt virker så unødvendig, så uoverkommelig. Gjerdet er alt for høyt, det virker umulig å klatre over, og lande levende på andre siden. Den friske siden !

Når du står der med barberbladet eller andre skarpe gjenstander i hånden er du mer selvdestruktiv enn du noen gang vil kunne forstå ! Det er vanskelig for en selvskader og tenke på følgene .. Følger som betennelser, blodforgiftning eller i verste fall død. Jeg vet ikke med deg, men jeg ønsker faktisk å leve. Men jeg vet ikke om jeg orker om livet mitt skal fortsette slik som det gjør nå. Jeg vet rett og slett ikke .. Hvor mye kan et menneske makte, hvor mye kan et menneske komme gjennom ? Jeg vet ikke ..

Når du står der, og det endelig går opp for deg hva du har gjort, da er det kanskje allerede så alt for sent å rette det opp igjen. Kanskje er du allerede fanget i den samme fellen som jeg gikk i, kanskje sitter du allerede totalt fast i et våkent, privat helvette .. Hva gjør du da, når du står der og vet med deg selv at «Shit, hva gjør jeg nå ? Det er allerede for sent ..» Hva kan man gjøre, når man ikke vil dø, men man vet ikke om man orker å leve som dette mer ?

Hva tror du dine nærmeste vil føle ? Er du klar over hvilken redsel og smerte de må gå gjennom fordi du lot deg fange i selvbedrag og ren skjær løgn ? Har du noen gang filosofert over det ? Det hadde ikke jeg, ikke før nå. Den dag idag vet jeg hva jeg gjør, hva jeg utsetter mine nære og kjære for. Hvilken redsel de må leve med. Redselen for å miste meg, redselen for at jeg skal dø fra dem, visne bort og forsvinne for evig tid ..
Når jeg endelig skjønte hvordan ting var, skjønte hva jeg utsetter dem jeg er glad i for, hva jeg gjør mot meg selv .. Da var det allerede for sent, jeg hadde allerede sunket for dypt ..

Om du tenker tanken .. Ikke gjør det !
Å skade seg selv vil ikke hjelpe deg i det hele tatt, uansett hva du tror .. Uansett hva andre sier, eller hva du føler. Det finnes alltid en annen vei. Jeg lover deg, noen der ute er både villig til, og har kompetanse til å hjelpe deg, uansett hva problemet ditt er ! Jeg lover, med total garanti ..
Vær så snill, uansett hvem eller hvor du er. Ikke gå i samme felle som meg, det er så absolutt ikke verdt det ! Det skaper mer redsel, større problemer, og styggere skjellsord, styggere blikk enn du noen gang hadde forestilt deg ..

Ønsker du deg en fremtid hvor alt rundt deg ser ut som dette ?
Et liv i ensomhet og skam over deg selv ?
Ønsker du virkelig det ?
Jeg ber deg .. Tenk deg om før du handler !

En tosidig hverdag ..

Det å spise er en kamp i seg selv. Når du har klart kampen om å få i deg mat, kommer neste. Kampen for å beholde maten .. Jeg tror ikke det er mulig for «friske» mennesker å fult ut forstå følelsen av å måtte spise når alt du spiser for deg er kalorier og fettprosenter. Når du kan stå med kjøleskapet åpent, og du vet nøyaktig hvor mange prosenter fett, hvor mange kalorier som ligger i kjøleskapet. Bare av å åpne det, bare av å se på innholdet.
Når du kan sitte med en brødskive med hvitost på fatet foran deg på bordet, og det eneste du tenker er «hvor mye vil jeg legge på meg om jeg spiser denne ?» Det er ikke snakk om mer enn noen gram, men du vet at du vil legge på deg de gramene, og det skremmer deg fra sans og samling. Når du vet nøyaktig hvor mye du kan risikere å legge på deg av cola, av kaffe, av vann. Til slutt blir du så opphengt i det at du nesten ikke spiser, og du må overbevise din egen logikk om at det ikke er dødelig å drikke et glass vann. Det er hardt, det er vanskelig og hverdagen er en kamp mot kalorier og fettprosenter. Men mest av alt er det en kamp mot ditt eget hode, din egen logikk og din egen fornuftige sans.

Den første gangen du henger over doskåla fordi du har spist for mye. Det føles som en bra ting der og da. Tanken om at «det er bare denne ene gangen» setter seg fast i deg, og du tror fult og fast på at du har kontrollen over det du gjør. Derfor blir det et sjokk å se i ettertid at du har mistet kontrollen på det du gjør. Det er ikke lenger du som bestemmer, du tenker ikke logisk. Du tenker fett, kalorier. Du tenker på de få gramene du vil legge på deg, som i ditt spiseforstyrrede sinn, i ditt forstyrrede kroppsbilde er akkurat like ille som om du hadde lagt på deg 10 kilo. Hvor er logikken i det ? Hvilket normalt menneske greier å føle at 2 gram fett, vil være like ille som 10 kilo i kroppsvekt ?
Da kommer overspisinga. Overspising fører til oppkast nettopp fordi du har overspist. Det var kanskje ikke meningen å overspise en gang, det bare skjedde. Du sluttet å tenke, og så ikke før etterpå hvor mye du hadde spist.
Når bordet ditt er fult av halvspist pizza, og litt fiskegrateng. Blandet pent sammen med sjokoladepapir, tomme potetgull-poser og smågodt fra europris. Når du ser alle de tomme brusflaskene under bordet, sølet på klærne, på sofaen, på bordet og på gulvet. Så kan du stå der. Stå der og lure på hvordan du kom derfra til hit. Hvordan skjedde dette ? Hva var det som trigget situasjonen. Så spretter du ut av tankegangen fordi du plutselig ser den rå poteten på bordet .. Den er skrellet og halvspist. Du skjønner hvordan du havnet akkurat her, det var poteten sin skyld.
Før du havnet i fellen med mat og oppkast, visste du at du kom til å gjøre dette, om du ikke gjorde noe for å hindre det. Hva føltes da som den enkleste utveien ? Du hentet en rå potet, du skrelte den og begynte å spise. I et desperat håp om at smaken av potet, som du over hodet ikke liker, vil hindre deg i å overspise. At smaken vil overbevise deg til å tro at all mat, og alt godetri vil smake som det.
Du kan ikke lengre huske å ha lagt fra deg poteten, du kan ikke huske å ha stekt pizza og fiskegrateng selv om du vet at du har gjort det. Du kan ikke huske når du kjøpte så mye smågodt, men det var kanskje samtidig som du kjøpte sjokoladen og potetgullet. Du lurer, tenker, funderer. Du prøver fortvilt å forstå din egen tankegang, og hvordan du kom fra hverdagen til sykdom. Du greier ikke, fordi alt du tenker på er kaloriene på bordet, og at det mest sannsynlig fortsatt befinner seg mer mat i magen din. Du starter på nytt ..

Det er ikke bare mat og oppkast som er fienden din.
Den uskyldige badevekta som står der så fint. Håner deg med sine tall, håner deg uten å si noe, uten å mene det.
Du tar tallene som lyser opp som et hån, du vet at de symboliserer hvordan dagen vil arte seg. Har du gått ned, blir dagen bedre. Står du stille vil du bli frustrert, fordi du ønsker å gå ned, selv om du logisk sett vet at du burde gå opp. Men hva om vekta da har gått opp ? Da er dagen din ødelagt. Du havner tilbake i dansen, mat, oppkast og selvbebreidelser. Du greier ikke stoppe, greier ikke sno deg ut av nettet, gjemme deg for sykdommen.
Den er allerede blitt ditt ett og alt.

Hva er det første en bulimiker gjør på morgenen ? Veier seg ..
Hva er det første en bulimiker gjør etter frokost ? Veier seg ..
Hva er det første en bulimiker gjør etter lunsj ? Veier seg ..
Hva er det første en bulimiker gjør mellom lunsj og middag ? Veier seg ..
Hva er det første en bulimiker gjør etter middag ? Veier seg ..
Hva er det siste en bulimiker gjør før h*n legger seg ? Veier seg ..

For hver gang du står på vekta, ønsker du å se nedgang. Nedgang betyr fremgang i ditt forvirrede sinn.
Hver gang du står på vekta, veier du deg med klær og uten klær. Ikke fordi det er noen grunn til det, bare for å se hvor mye ekstra vekt klærne i seg selv legger på vekta.

Kjære bulimia nervosa ..
Du er min fiende, min venn.
Du er min himmel, mit helvette.
Du er mitt hjerte, mitt sinn.
Du er min elskede, og min forhatte.
Du er mitt ett og alt.
Kjære bulimia nervosa ..
Du fikk mitt liv, kommer du til å ta det fra meg ?
Du fikk mine tanker, har du forblindet dem nok ?
Du fikk mitt hjerte, har du knust det mange ganger ?
Du fikk min logikk, har du ødelagt den ?
Du fikk min selvrespekt, nå har du knekket meg ..
Kjære bulimia nervosa ..
Du har forblindet meg nok til at jeg tror at jeg trenger deg for å leve ..

Forvirring, forblindig, fåfengte håp

ADVARSEL: Inneholder sterke bilder, og sterk tekst.

De siste dagene har rett og slett vært et langt, sammenhengende mareritt det virker som om det er umulig å våkne fra. Kampene mot meg selv og sykdommen har vært mange, lange og endt med tap i min favør. Nederlagene har falt over meg som perler på en snor. Den ene sorgen har kommet og gått, og få timer senere har neste nedtur banket på døren min. Jeg skulle ønske jeg kunne finne styrke og mot til å ta kontroll, ta styring over mitt eget liv, kjempe mot sykdommen og gå ut med seier i min favør. Men jeg greier det sjelden, de siste dagene har det vært aldri. Hverdagen har bestått av triste hendelser, ukontrollerbart sinne, skadetrang jeg ikke har greid å bekjempe, fåfenge kamper om maten. Jeg taper alt og alltid. Min verden har bestått av død, blod, mørke og dystre tanker.
Jeg har gjort så mange tabber, begått så mange uopprettelige feil. Tabber og feil jeg aldri vil kunne glemme igjen. Et bevis på at jeg, de siste dagene, har manglet den livsviljen og styrken alle mennesker trenger for å leve til det fulle.
Jeg har mistet tellingen over mitt eget pengeforbruk, alt har forsvunnet i mat. Mat jeg har spist og kastet opp igjen. Penger rett i dass, i bokstavelig forstand.

Jeg har brukt ufattelig mye energi på å skille på Linni og Sykdom. Men jeg greier ikke, kan ikke lengre definere hva som er meg, og hva som er sykdom. Hva jeg ønsker og hva sykdommen ønsker. Hva jeg gjør av egen vilje, og hva jeg gjør fordi sykdommen mener at det er hva jeg burde gjøre.
Jeg har flytt med, fulgt strømmen og bare så vidt holdt hodet over vannet. Jeg kan ikke lengre definere hva jeg har brukt tiden min på, jeg har ikke greid å tenke rasjonelt, langt mer gjøre noe konstruktivt. Jeg flyter, eksisterer og jobber bare for å holde hodet over vannet som best jeg kan.
Det er så tåpelig, føles så patetisk. Det kunne vært unngått om jeg aldri hadde funnet ut hvordan jeg skulle tvinge all mat i retur, om jeg aldri hadde tatt i bruk den kniven aller aller første gang. Allerede da skrev jeg under min egen dom, et liv i evig kamp, i evig depresjon og ensomhet. Innvendige kamper ingen kan kjenne, forstå, langt mindre overta for meg. Jeg må kjempe, helt alene. Forlatt av verden, men mest av alt forlatt av meg selv som menneske.
You said you loved me, your a lier ! Jeg sa en gang det, i fult alvor. At jeg elsket meg selv, helt og fult med hele meg. Jeg er verdens største løgner, for er det noe jeg ikke gjør, kanskje aldri har gjort, er å elske meg selv. Hverken kroppen min, livet mitt eller mennsket meg. Om jeg gjør noe i det hele tatt, så er det å hate. Meg, livet mitt. Jeg har ødelagt livet mitt, knadd det i sølen, tråkket på det. Begravet det og spyttet på min egen grav.

Jeg tenker at dette vil være siste gang. Aller siste gang, sånn på ordentlig. Men bare timer senere motbeviser jeg meg selv. Jeg greier ikke ..

Selvskadingen har eskalert, jeg kan ikke gråte, kan ikke le, kan ikke hyle i sinne. Jeg selvskader. Jeg skjærer og skjærer, blodet renner. Ødelegger klær, men mest av alt min egen respekt for meg selv. Jo dypere, større, blodigere og verre, jo mer respekt mister jeg. Dårligere føler jeg om meg selv, mer hat blusser opp i dagen. Hvorfor gjør jeg det da ? Når det er så ødeleggende, burde det da ikke være så forbannede vanskelig å bare stoppe. Nok er nok ! Men jeg kan ikke, greier ikke. For hva skal jeg gjøre da ? Hvordan skal jeg overleve, hvordan skal jeg uttrykke alle følelser om jeg ikke kan bruke den evige løsningen .. En løsning som, for meg, er en rus om enn kortvarig. Rus er rus, i den forstand at det er «ufarlig» .. Herre, har jeg virkelig blitt så fordreid ?! Har jeg blitt så fordreid at jeg ikke lengre kan se hva jeg gjør mot meg selv, hvor vondt jeg gjør mine nærmeste, hvor hardt jeg dreper min egen respekt for meg selv ? Ja, jeg har faktisk det. Jeg greier ikke lengre å se hvorfor jeg ikke skal gjøre det, hvorfor jeg ikke bare skal la det gå, hvorfor jeg ikke skal fortsette. Ikke gjøre det, ikke ta opp kniven, ikke flyte med og godta.
Selv ikke jeg greier å forstå hvordan jeg kan sitte her, og bare godta at det er sånn, bare godta at jeg ødelegger livet mitt, godta at jeg dreper meg selv sakte, men sikkert. Hvordan kan et menneske gjøre noe som det mot seg selv, uten tanke for konsekvenser ?

Hadde jeg greid å tenke, greid å se hva jeg gjør mot meg selv. Ikke bare vite det, og ikke bry meg. Men virkelig se hva jeg driver med, hva jeg gjør og hva konsekvensene kan bli på lang sikt. Hadde jeg stoppet da ? Hadde jeg sagt at nok er nok, lagt kniven på hylla og funnet andre alternativer ? Om jeg skal være ærlig, skremmende ærlig. Ærlighet fra dypet, kan jeg ikke si annet enn at jeg ikke vet. Jeg har ikke den minste idé om hva jeg ville gjort, om fornuften hadde slått inn.. Jeg aner ikke hvordan jeg ville reagert om jeg hadde sett, ikke bare visst. Levd, ikke bare eksistert. I terorien vet jeg hva jeg gjør, i teorien vet jeg at det ikke er en bra ting, i teorien vet jeg at det er mulig å stoppe. Men jeg ser det ikke. Vil ikke, kan ikke, tillates ikke å se. Jeg lever bak en mur av sykdom, blindhet, håpløshet og umuligheter. Det finnes ingen lett måte, ingen vei uten svinger og uventede hindringer. Jeg må jobbe, sloss. Prøve og feile. Jeg har gitt opp å bli frisk, gitt opp å bli bedre. Det eneste jeg håper på er å finne et lyspunkt, finne igjen lysten til å fortsette. Lysten til å leve, som har vært borte så lenge. Jeg vet ikke hvor jeg mistet den, husker ikke lengre hvor det glapp ut av min kontroll, forsvant for mitt syn. Men ett sted må det finnes. Ett eller annet sted det finnes en grunn til å leve. En grunn til å puste, leve føle. En grunn til å gjøre noe mer enn å gå på autopilot, og bare eksistere. En grunn til å bli glad i livet mitt igjen. En grunn til å fortsette, en grunn til ikke å gi opp.
Ett eller annet sted må det være en mulighet til å leve, leve, leve. Bare leve, oppleve og trives. Det må finnes en grunn til å fortsette, leve, leke og le. Det må, det bare må. For om det ikke finnes en slik grunn, er livet mitt allerede over. Om den grunnen ikke er der ute et sted, en grunn som er ment for meg, så har jeg i dette øyeblikk skrevet under min egen dødsdom.

Om jeg fortsetter slik som nå, om jeg ikke snart finner en grunn til å sette beina under meg, finne fotfeste og sloss, er det snart over.

Jeg tar igjen for det livet jeg har mistet med sinne. Sinne og frustrasjon. Det livet jeg mistet prøver jeg å erstatte med masker av tøffhet og styrke. Stå-på-vilje. En vilje, en styrke og en tøffhet jeg egentlig ikke har. En styrke jeg ikke styrer over lengre, en tøffhet jeg bare kan illusjonere, masker påtatt kun for min egen beskyttelse.
Jeg vet ikke om jeg prøver å gjemme meg for det generelle mennesket, eller om det er meg selv jeg prøver så hardt å gjemme meg for.
All den viten og all den selvinnsikt jeg en gang hadde, er som sunket i jorden. Uerstattelig, umistelig. Men allikevel uomtvistelig borte.

Jeg vil ikke mer, orker ikke mer.
Og allikevel sitter jeg her. Omgitt av kniver og piller nok til å ta livet av et menneske hvertfall 14 ganger. Og allikevel sitter jeg her.
Redd for å leve, redd for å dø.
Allikevel, alt til tross, ønsker jeg kanskje å leve.
Kan ikke gi opp, kan ikke gi slipp, kan ikke la andre få rett.
Vil ikke, kan ikke, tørr ikke, vil ikke.
Men allikevel er det det jeg ønsker ..
Innerst inne er tanken forlokkende, skummel å tenke, men allikevel reell.
For alle andre enn meg.
Jeg vil ikke mer, orker ikke mer.
Og allikevel sitter jeg her. Omgitt av kniver og piller nok til å ta livet av et menneske hvertfall 14 ganger. Og allikevel sitter jeg her.
Kan ikke forstå det, kan ikke innse det, kan ikke godta, kan ikke glemme.
Alt tatt i betrakning, til tross for alt gir jeg ikke opp.
Vil så gjerne bevise at det er mulig, selv om det virker umulig.
Ønsker så inderlig at folk en gang vil kunne forstå ..

Søvnen tar overhånd ..

Men jeg prøver. Ingen kan ta fra meg vissheten om det, ingen kan ta det fra meg. Ikke en gang sykdom kan ta det fra meg ..
Av og til skulle jeg allikevel ønske ..

Videoblogg – Selvskading

Jeg fikk et spørsmål om hvordan selvskadingen startet, som jeg bestemte meg for å svare på i tekst fordi det ville være lettere.
Aller første gang jeg selvskadet var i 2007, da jeg bodde på Årnes i Akershus. Jeg hadde vært på skolen den dagen, og hadde nettopp fått vite at farmor var død. Jeg kjente en del på skolen som var selvskadere, og i mitt forvirrede barnesinn virket det der og da som en god idé. Om jeg hadde visst da, det jeg vet idag hadde jeg aldri gjort det.
For det første så var det som en syk form for rus å selvskade. Det virket som om alle problemene mine bare forsvant, som om tapet av farmor ikke betydde noe mer. Jeg følte meg som det sterkeste mennesket i verden, og det var en fantastisk følelse.
Men når jeg da kom til meg selv, og skjønte hva jeg egentlig hadde gjort, var jeg mer redd enn noe annet egentlig. Og i ettertid har jeg skjønt at jeg satte meg fast allerede da.
Så min selvskading startet delvis fordi jeg hadde sett andre selvskadere, og min forvirrede hjerne trodde at dette var noe som hjalp, selv om jeg burde ha visst bedre. Men det var også pga. et dødsfall i familien, det var et menneske som sto meg utrolig nær. Det var et desperat utfall for å få det «bedre». En desperat handling, som jeg idag skulle ønske at jeg aldri noen gang hadde utført.

Her er forresten linken jeg snakket om: LINK

Linni (Bilder)

Linni er jenta som ligger foran Mennesket Meg. Linni er den jenta alle andre mennesker får lov til å se, den delen av meg jeg kan vise fram med stolthet.
Linni er den som gjør de sprø tingene uten å reflektere over det der og da, uten å bry seg om hva andre mennesker vil kunne mene og uten å angre i ettertid.
Linni er den jenta som man enten elsker eller hater, Linni er jenta som drikker 4 øl på styrten uten å kaste opp, uten å være redd for fyllesyke dagen etter. Linni er Linni. Fryktløs, motivert og livsglad. Ofte er alle følelser falske også her, men Linni er den jenta som vises fram for å skjule hvor sterk graden av falskhet egentlig er.
Beviset ligger her:
Jeg Advarer Om At Jeg Ikke Endrer Størrelsen På Bildene !


Mennesket Meg (Bilder)

Mennesket Meg er en sky, tilbaketrukket jente. En som aldri passer inn, og har lett for å trekke seg inn i skallet sitt .. Beviset ligger her:
Jeg Advarer Om At Jeg Ikke Orker Å Endre Størrelsen På Bildene.

Som jeg nevnte i et tidligere innlegg; Mennesket Meg er sky, fjern og foretrekker å gjemme seg litt vekk når hun kan det. Det er sånn mennesket meg liker å ha det, sånn Mennesket Meg har tenkt å fortsette er jeg redd.
Det er også det som er historien bak alle bildene.
En jente foran kamera, som allikevel gjemmer seg for det på sett og vis.

 

Bare Halvveis

Jeg har alltid sagt «bare halvveis» når det gjelder meg. Jeg er hverken levende eller dø. Hverken menneske eller dyr. Jeg er en halvt om halvt person. Jeg er alt, og ingenting. Jeg er menneske og dyr, levende og dø. På en og samme tid.
Så lenge jeg kan huske har jeg vært bare halvveis. Jeg er alle og ingen. Jeg har aldri prøvd å lulle meg inn i en tilstand hvor jeg fult og fast mener at jeg betyr noe, for det vet jeg at jeg ikke gjør. Jeg betyr så godt som ingenting. Jeg er en liten prikk i universet, en unnselig jente blandt alle de mange millioner mennesker som lever i verden. En person, et menneske, en bare halvveis, som hvem som helst kan komme til med sine problemer, og vite at de aldri trenger å være redd for at jeg skal benytte meg av dem for mine unnselige problemer.
Jeg er en selvstendig pike, jeg har lært meg å være selvstendig, fordi det er på den måten jeg ønsker å leve mitt liv. Jeg vil ikke ligge noen til byrde på noe vis, det har aldri vært mitt ønske. Jeg foretrekker selvstendigheten, da har jeg i det minste tryggheten om at ingen trenger å føle seg brukt av meg. Jeg kan brukes til det ytterste, uten å klage over det. Og folk slipper å føle det slik fra meg, da er både jeg og alle andre fornøyd.

Jeg har aldri lagt skjul på hvem jeg er, hvilket menneske jeg er. Jeg er den selvskadende, spiseforstyrrede jenta som ingen har kontroll på. Ingen vet hvor de har meg fra dag til dag, ingen vet hvordan jeg vil reagere på ting. Alt jeg gjør bestemmes av humøret mitt der og da, intet annet.
Jeg prøver heller ikke å være noen annen enn den jeg faktisk er, fordi jeg ikke har noen grunn til det. Jeg er meg, og jeg kan dessverre ikke gjøre meg selv om til noen eller noe jeg aldri har vært, og aldri har mulighet til å bli. Det er strengt talt fysisk umulig.

Men, tro det eller ei, jeg har et menneske gjemt unna langt inni meg jeg og. Selv om jeg er bare halvveis, er det fortsatt en del av meg som er menneskelig. En del av meg kan ennå føle, tenke. Mennesket Meg, er min personlighet nummer 2. Jeg prøver ikke å si at jeg har splittet personlighet, jeg prøver heller ikke å si at jeg er schizofren, for det er jeg ikke. Hadde jeg vært det, hadde vel det blitt lagt merke til på så lang tid. Men Mennesket Meg, og den jeg er til vanlig er så vidt forskjellige personligheter, at jeg dermed liker å kalle meg for to sjeler i et menneske. Jeg føler det blir lettere å definere. Lettere å se forskjellen på hvem jeg er. Når man en sjelden gang får et lite glimt av Mennesket Meg, er det lett å definere. Det er så ulikt den jenta folk flest får lov til å se, være rundt og bli kjent med. Jeg er Linni, og jeg er Mennesket Meg. Linni er den tøffe jenta, som har shitloads med feil livserfaring, men som i det minste ikke har tatt noen skade av det. Linni er jenta alle kan snakke med, uten å engste seg for å måtte vise noen form for forståelse tilbake. Linni er jenta som prater rolig, går rolig, oppfører seg rolig, og alltid holder hodet kaldt. Linni er jenta som tar et brennende kjøkken med stoisk ro, selv om det sitter et spedbarn, en paralysert jente, en katt og to hunder i husets stue. Linni er jenta som sjelden utagerer på skremmende, eller pressede situasjoner. Linni er jenta som slåss for andres rettigheter, og har et åpent syn på livet, alltid mottagelig for overraskelser i hverdagen.
Men hvem er da Mennesket Meg ?
Mennesket Meg er den ulykkelige, skremte jenta som ikke kan se lyspunkter i hverdagen lengre. Mennesket meg er den nevrotiske jenta som overanalyserer, overreagerer og handler deretter. Mennesket meg er jenta som uten forvarsel rasserer flere rom, slår seg til blods på murvegger, knuser knoker, skjærer seg opp nådeløst og uten nåde. Mennesket Meg er jenta med den smerteterskelen som tilsier at jeg kan gjøre nesten hva som helst uten å føle det nevneverdig. Mennesket Meg er den jenta som ikke stoler på noen over hodet, som ikke kan snakke om ting, den jenta det ikke er mulig å nå inn til. Mennesket Meg er jenta uten selvtilitt, jenta med nevroser, jenta som ikke ønsker annet enn å la psykiske sykdommer ta over livet hennes. Da slipper hun i det minste å velge selv. Mennesket meg er et vrak, et halvdødt halvmenneske, uten kontroll og styring på sitt eget liv, sin egen økonomi, sin egen helse eller tanker. Mennesket Meg er et menneske ingen andre burde være så uheldige å få se. Intet mer, intet mindre.

Jeg har en maske for alle situasjoner, en illusjon å vise frem til alle som ønsker å se den. Til alle de menneskene som befinner seg rundt meg har jeg alltid et ess i ermet. Alltid en illusjon på lager, en løgn på leppene. Jeg har alltid en bortforklaring i tankene, et diskret temabytte i bakhodet. Jeg har alltid, til alle døgnets tider, en mulighet til å komme meg unna pinlige situasjoner. Alltid en måte å vri meg unna vanskelige spørsmål, uten alt for mye problemer, og som regel uten at folk kan forstå det.
Det er ikke en bra ting å skryte av, men jeg er faktisk en jævli god løgner ! Jeg har vært nødt til å lære meg å lyve, lyve troverdig. Lyve så alle tror meg, enkelte ganger godt nok til at selv jeg har mest lyst til å tro på løgnen jeg uttaler. Personlig vet jeg til en hver tid at ordene jeg sier, er ren løgn. Men det er ofte vanskelig å huske akkurat det, rett og slett fordi de falske ordene kommer så lett og elegant over mine lepper. Løgnene formes i hodet mitt uten at jeg føler noen form for samvittighetsnag for det. Hvorfor skal jeg ikke tro meg selv når jeg ikke lengre føler at det er galt av meg å servere løgner på sølvfat til alle og enhver når det gagner meg ? Når det er bra for meg, lyver jeg mer enn gjerne den norske konge opp i ansiktet. Om det hjelper min situasjon, kan la meg unngå pinlige eller vanskelige emner, lyver jeg gjerne Jens Stoltenberg huden full om hvor flink han er som politiker. Jeg kunne fortalt en afrikaner jeg aldri har møtt at jeg vil gifte meg med ham. Alt, hva som helst, bokstavelig talt. Bare for å unngå et eneste, uskyldig spørsmål. Det er løgnaktig, men det er Mennesket Meg !

De av dere som har fulgt bloggen min en stund, har kanskje fått med dere bruddet mellom meg og kjæresten min. Gutten jeg har vært (unnskyld, HADDE vært) sammen med i 3,5 år. Linni tar det pent. Linni forteller alle at det går bra, at det ikke er noe å tenke på. Linni overbeviser alle rundt seg om at det var til det beste, og at vi fortsatt er gode venner. Linni er skråsikker på at forholdet mellom meg og Vikers var dømt til å gå galt, rett og slett fordi vi hadde vokst fra hverandre. Linni tar det hele med stoisk ro, is i hjertet og nedkjølt hode. Linni tenker ikke så mye over det i offentlighet, Linni snakker sjeldent om det, Linni skyver det i bakgrunnen og smiler over at vi fortsatt er så gode venner som vi er ! Linni er den av oss som er sterk, for at den andre parten skal slippe det, fordi Linni er vant til å være rolig, og ta alt med fatning. Det er ikke lengre noen utfordring for Linni. Linni har gjort det i mange år, Linni kan det.
Mennesket Meg er en annen historie. Mennesket Meg er ødelagt, et vrak av misslykket kjærlighet. Mennesket Meg tar på seg all skyld for bruddet mellom oss, og ruger over det hele dagen, 24 timer i døgnet. Mennesket Meg ødelegges mer og mer for hver eneste dag som ruller ulidelig sakte forbi uten gutten hun elsker. Mennesket Meg kan se ned på armene mine og vite at nesten alle nye sår og merker bunner ut i et umennskelig savn etter en sjelevenn som er ugjenkallelig borte. Idag og for all fremtid. Mennesket Meg har nesten sluttet å spise, nesten sluttet å sove. Mennesket Meg er redd all form for menneskelig kontakt, og hater tanken på å «bare» være venner. Mennesket Meg utstår ikke tanken, Mennesket Meg rygger tilbake for ordene bare og venner. Det er avskrekkende, farlig .. Mennesket Meg er svak !

Mennesket Meg er patetisk .. Og redd !

Mennesket Meg kan ikke stole på noen. Jeg tørr ikke åpne meg, hverken for «sivile» eller profesjonelle. Profesjonelle er de verste, de graver i hodet mitt. De vet hvilke spørsmål de skal stille, hvilke svar de vil ha. De vet hva de gjør, og greier å ressonere seg fram til ting de fleste «sivile» ikke greier. Det er forståelig, det er jobben deres. Men bare tanken er skremmende. Bare tanken får meg til å rygge tilbake, gjemme meg i et hjørne, trekke meg inn i skallet mitt. Sette opp solide murer, jernharde panser. Ikke la noen slippe inn, ikke la noen se, ikke la noen forstå. Ikke la et eneste menneske få muligheten til å se hvem jeg egentlig er !
Mennesket Meg er alltid forsiktig i valg av ord, i valg av formuleringer, i valg av talemåte. Mennesket Meg går i konstant redsel for at noen, hvem som helst, skal kjenne hennes hemmeligheter. Kjenne hennes drømmer, håp, inntrykk, erfaringer og minner. Om noen, hvem som helst, kjenner til bare noen av disse tingene er h*n en trussel for Mennesket Meg. Linni tar det ikke så tungt, hun har svar på rede hånd til alle spørsmål som måtte komme, mens Mennesket Meg ønsker å skjule det for verden omkring. Ingen må vite, ingen må slippe inn, ingen må se, ingen må forstå. Ingen, absolutt ingen, må kunne få vite hvem jeg egentlig er !
Mennesket Meg står alltid utenfor, har alltid vært en outsider. Jenta som ikke passer inn noen steder, som ikke er godtatt hos noen utenom hennes aller nærmeste familie, og kjæreste venner. Mennesket Meg vet hva det vil si å være ensom og forlatt. I alle sammenhenger står jeg alene, i alle situasjoner må jeg klare meg selv. I alle problemer må jeg rydde opp selv. I alle forhold må jeg stå på mine egne bein, i hverdagen må jeg kontrollere mitt eget liv, sloss mot mine egne problemer, bekjempe mine våkne mareritt, og regulere økonomien. Helt alene. Linni tar det ikke så tungt, har hun ikke cash til en tobakk, får hun bare pante flasker. Har hun et bulimisk tilbakefall, eller en skadesprekk tar hun det med knusende ro. Det kommer da vitterlig en ny dag i morgen også, den går sikkert bedre enn den foregående. Mennesket Meg freaker ut ved tanken på å måtte gå på Rema 1000 med tomgods. Mennesket Meg faller sammen om hun opplever bulimiske tilbakefall, eller skadesprekker. Mennesket Meg greier ikke se hvordan morgendagen skal bli bedre enn dagen idag. På noen måte !

Mennesket Meg liker ikke å være alene, etter en stund går det bra, men de første dagene alene i et hus er ille. Jeg kan ikke skru av lys, kan ikke ha døra ulåst. Kan ikke sitte uten lyd. Alle lys i huset står på, alle dører er låst, alle vinduer lukket. TV-en står på døgnet rundt, også mens jeg sover, for å unngå å våkne i et hus uten lys og lyd.
Linni tar det ikke så tungt. Hun vet at mørket ikke er farlig, vi er tross alt skyggebarn. Vi har vokst opp i skyggen, ble født i skyggen og har alltid levd i skyggen. Hvorfor være redd det vi kjenner like godt som vår egen lomme ? Linni vet at ingen drapsmenn kommer inn hennes dør, kjære Mennesket Meg, vi bor på landet ! Du må ikke glemme det, det fins ingen som er kaldhjertet nok til å gjøre seg selv til morder på landet .. Linni vet at vi ikke kommer til å dø selv om TV-en ikke står på døgnet rundt. Det er lyder nok om vi ikke skal tilføre fler. Om du lytter, hører du trafikken, menneskene på gaten, traktoren til naboen, hunden til menneskene 3 hus ned i gaten. Du hører dine egne åndedrett og hjerteslag, du hører knirkingen i husets treverk. Hvorfor ikke være fornøyd med disse lydene ? Lydene som skal være der, lydene som alltid er der, som aldri forsvinner. Hvorfor overdøve det naturlige med det unaturlige ?
Mennesket Meg tenker det samme, etter en stund. Mennesket Meg trenger mer til på seg til å huske at hun er et skyggebarn. Trenger lengre tid på å huske at skyggene er verdens tryggeste sted å være, ingenting farlig kan noen sinne skje oss i skyggene. Mennesket Meg trenger litt mer tid på å huske at stillheten er vårt beste vern mot alle farer, alle lyder kommer bedre frem om du ikke overdøver dem  med det unaturlige. Mennesket Meg trenger bare litt mer tid på å innse at døra kan stå på vid gap uten at noen vil ta det som en invitt til voldtekt eller drap. Og skulle så skje, vet vi at skyggene og stillheten er vår venn, vår alliert og vår sikkerhet. Ingen vil kunne gjøre oss noe vondt, og det vet vi. Så hvorfor engste oss, når vi kan ta det med stoisk ro ? Linni gjør det der og da, Mennesket Meg henger seg på lasset et par dager senere, når hun igjen greier å huske tryggheten i skygger og stillhet.

Linni er den tøffe verdensvante jenta, som tar vare på Mennesket Meg. Linni er den jenta som Mennesket Meg kan gjemme seg bak. Linni er den trygge havnen i Mennesket Meg sin hverdag, stedet jeg kan søke tilflukt og trygghet. Linni er den jenta som gir Mennesket Meg en sjanse til å huske hva som er riktig og hva som er galt. Linni er jenta som forteller Mennesket meg at man ikke trenger å overdøve det naturlige med det unaturlige. Som kan fortelle Mennesket Meg at vi er skyggebarn, skyggene og mørke er vår verden, vår trygghet. Det er ingen andre steder som er tryggere enn skyggene er for oss skyggebarn. For oss som er bare halvveis.

Jeg er Linni. Mennesket Meg tillater jeg deg ikke å se …

Dette er min virkelighet.

Mange har spurt meg om hva som egentlig er virkelighet for meg. Hva som er sykdom, og hva som er meg. Jeg greier aldri å svare ordentlig når noen spørr meg når de sitter i min nærhet. Jeg kan bare uttrykke meg, beskrive det, skriftlig. Men i lengden blir det veldig tidkrevende å skulle svare dem alle på mail hver for seg, så jeg velger da heller ta sjansen på å skrive det her, og heller gi dem adressen til innlegget.
Evt. har jeg da et «fasitsvar» å gi dem per mail, når disse mailene kommer inn. Det blir så mye enklere for meg.

Hverdagen min består av sykdom, kaos, tankerekker uten ende. Den består av kniver, skadetrang og blod. Den består av pengeforbruk, overspising og oppkast. Den består i redsel, smerte og isolasjon. Den består i panikk, angst og nerver. Den består i sinne, raserte rom og nikotin. Den består i krangler, splittelser og skjellsord.
Hverdagen min er som regel veldig opp og ned, jeg vet aldri hvor jeg har meg selv. Jeg vet aldri hvordan morgendagen vil være, hvem jeg kommer til å krangle med. Jeg kan aldri føle meg trygg på meg selv, for jeg vet aldri når jeg får en bulimisk dag. Jeg vet aldri når jeg får en blodig dag, en kranglete dag, en vanskelig dag. Er jeg riktig (u)heldig får jeg en av mine berømte helvettesdager. Jeg isolerer meg, kniven er i min hånd til enhver tid, jeg tenker dystre tanker, hører på dyster musikk, drømmer om å kunne dø og drar meg selv lengre og lengre ned, helt til jeg treffer bunnen.
For mennesker generelt er det uforståelig, for nær familie og venner er det skremmende, for noen er det latterlig. For meg er det naturlig. For meg er det virkelighet.

Jeg er svak, fordi jeg er sterk.
Alt jeg har vært sterk gjennom, har gjort meg sterkere.
Alt som ikke dreper, gjør oss sterkere.
Jeg har vært gjennom ting som ville tatt knekken på de fleste,
men jeg har kjempet meg gjennom og tatt styrke av det.
Jeg har lært på den harde måten at livet må leves.
Leves til det fulle, med sine oppturer og nedturer.
Det hvert menneske må gå gjennom for å bli større, sterkere,
modigere og friere er harde slag, ødeleggelse, fordervelse og
død. Det er eneste måte for et menneske å lære på.
Det er på denne måten jeg har lært.
Linni – 29.04.2010

Enkelte dager er ille allerede fra jeg våkner, mens andre dager blir verre og verre jo lengre de varer. Det står utenfor min kontroll, jeg har ingen mulighet til å endre det. Går det galt, så lar jeg det gjøre det. På dager som disse orker jeg ikke anstrenge meg for at ting skal bli bedre, jeg har ikke energi til annet enn å isolere meg. Jeg ser på filmer som jeg ikke får med meg. Jeg leser bøker jeg ikke husker. Jeg hører på musikk jeg ikke nynner med på. Jeg tenker dystre tanker, leker med kniver, og teller tabletter.
Jeg sitter på timesvis, alene i mitt eget mørke, og planlegger døden. Jeg planlegger hvor, når og hvordan. Jeg bestemmer meg for hvordan jeg skal gjøre det, jeg skriver på avskjedsbrevet mitt til de få menneskene min forkvaklede hjerne mener fortjener det. Jeg slår meg til blods, jeg løper på veggene. Jeg skriver lange, depressive dikt som jeg aldri kan la noen lese. Jeg ødelegger klærne mine, rommet mitt, tankene mine. Jeg ødelegger alt rundt meg for å lettere kunne ødelegge meg selv.
Jeg stenger meg inne, fraskriver meg alt ansvar. Jeg tar ikke medisinene mine, slutter nesten helt å spise. Jeg ser ikke solen i lange perioder av gangen, ser nesten ikke lys generelt. Jeg oppdaterer facebook og sitter på msn. Steder hvor jeg ennå har verdighet nok til å late som at alt er bra, selv om det ikke er det. Noen ganger godtar jeg besøk, så lenge det skjer på mine premisser, og under mine regler. Så lenge mennesket ikke plager meg, hva nå det betyr, og drar når jeg ber om det. Jeg kan ha besøk flere timer av gangen, så lenge det ikke forlanges at jeg skal snakke om ting. Så lenge de holder seg stille og passiv, og ikke prøver å leke barmhjertig samaritan.
Rommet mitt forfaller, jeg forfaller. Jeg hoster, jeg kaster opp maten min. Jeg blør, banner og hater meg selv for det jeg gjør mot meg selv. Jeg går inn for å ødelegge meg selv, og mitt eget liv. Jeg gjør det med vilje, og jeg nyter å se ødeleggelsene jeg legger igjen bak meg. Jeg ønsker å kalle det galgenhumor, men føler det blir uriktig å si. Noen ganger ønsker jeg mest av alt å la døden ta over kroppen min, synke til bunnen av det mørkeste dyp, slippe å puste, slippe å tenke. Men jeg gjør det ikke.
Jeg har prøvd, mer enn en gang. Men jeg lykkes aldri. Og etter hvert misslykkede forsøk, velger jeg å holde ut litt til. Ikke for min skyld, men for alle andre sin skyld.
For noen er dette ulogisk, for andre er det grotesk. For mange er det helt utrolig. Men for meg er dette virkelighet.
I skrivende øyeblikk er jeg den stolte eier av 220 piller ……

For deg er det kanskje skremmende.
For meg er det virkelighet.
For meg er det trygt ..

Sangen over er vel den eneste sangen jeg kan tenke på som passe inn i et innlegg som dette.
Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver det, jeg vet ikke hvilke ord jeg kommer til å bruke, men det jeg virkelig ikke vet er hvor jeg kommer til å ende. Hvordan innlegget vil stoppe, hva mine siste ord akkurat her vil bli. Jeg vet bare hvor jeg vil med det, jeg vet hva betydningen, meningen bak det er. Og det er nok for meg.
This one goes out for one of the best girls in the world !

Om det er noe jeg vet, så er det hvor fælt livet av og til kan virke. Jeg vet hva selvskading er, jeg vet hva stress og mindreverdighetskomplekser er. Jeg vet hva overtro, redsel og sinne betyr. Jeg vet hva det gjør med Mennesket inni deg.
Av erfaring kjenner jeg følelsen av hat, maktesløshet. Jeg kjenner følelsen av redsel, den skremmende lille stemmen inni deg som sier «det blir aldri bedre !» Men av erfaring vet jeg også at det aller meste er innbildning. Det er dine egne vettskremte tanker som fordreier hodet ditt, dine egne negative tanker som binder fast tankene dine, setter deg fast i et endeløst spor av hjelpeløshet, redsel, smerte, hat og frustrasjon. Jeg vet hvor vondt det gjør ! Tro meg, jeg vet det.

Allerede som liten pike lærte jeg at familie ikke alltid er det de burde være. Jeg lærte tidlig at du får de verste skjellsord fra din nærmeste familie. Jeg lærte at de største traumene, de hardeste ordene, den mest brutale behandling er det du får av familien. Jeg lærte at det mest skremmende stedet i verden er ditt eget hjem, de slemmeste menneskene er din egen familie. Jeg lærte dette tidlig, og lærdommen sitter ennå fast i meg.
Men jeg lærte også i ung alder at det er mulig å stå imot. Jeg lærte at det er mulig å overhøre de verste skjellsordene, mulig å forhindre de største traumene. Det er mulig å lukke ørene for de hardeste ordene, og aldri gråte over alle merkene etter en brutal behandling. Jeg lærte at det som ofte virker som det mest skremmende stedet i verden, også kan være den tryggeste havnen i verden for en lite, bortkommen pike. Jeg lærte tidlig at om man er villig til å kjempe for seg selv, forstå sin familie, legge fra seg fordommer og stå på sitt. Da er det også mulig å ha en trygg havn å komme hjem til, en trygghet i ditt eget hjem. Det skumle stedet, er blitt til en trygg havn. Det skumleste stedet i verden, er blitt til det eneste trygge stedet du kjenner.

Jeg var mobbeoffer i 10 år, er det til dels ennå. Men jeg tar det ikke så tungt, det er greit for meg. Jeg vrir det rundt i min egen favør. Det er lettest sånn. Jeg vet at når du har et behov for å mobbe andre mennesker, er det egentlig deg personlig det er noe galt med ! Ikke meg.
Jeg liker å kunne kalle meg selv en ukomplisert jente. Utad. Innvendig er jeg et komplisert monster – av de største. Jeg forstår ikke meg selv, ingen andre forstår meg heller. Men jeg vet at det er en liten mulighet for at noen kan forstå meg til slutt, en eller annen dag.
Men til gjengjeld forstår jeg andre. Jeg skjønner hva det vil si å ikke ha det så bra, jeg skjønner hva det betyr å føle seg alene og misforstått. Jeg vet hvor vondt det gjør når man går rundt, dag etter dag, og føler seg misforstått. Når man føler at ingen liker deg, føler at alle er imot deg, de fleste vender deg ryggen. Jeg vet hvor kjipt livet kan virke.
Men som sangen sier: det blir bra til slutt !

From iphone

Jeg er så sliten. Jeg merker redselen for å sove. Jeg tørr ikke lukke øynene. Redd for å leve, redd for å dø. Jeg er redd døden fordi jeg ikke vet hva som venter meg. Konkret.
Og hva med mine nære og kjære ? Hvordan vil de greie seg når jeg er borte ? Jeg er usikker. Lei av å leve, men samtidig bærer jeg en visshet i meg om at tiden ikke er riktig ennå. Det er ennå ikke min siste time, selv om jeg ofte griper meg i å tenke tanken, drømme drømmen. Jeg drømmer om min egen død, og våkner med et smil på mine lepper. Jeg skulle ønske det ikke var slik, men dette er min hverdag. Dette er min hemmelighet, en av mine skjulte sider. Dette er virkelighet. For meg ..

Jeg Traff Veggen (Bilder)

Så jeg løper til jeg treffer veggen, og føler at jeg ikke kunne løpt noe lengre enn hit ..
Jeg ser meg selv i speilet, og ser et menneske som feiler ..

Jeg stanger hodet i veggen .. Kommer ikke lengre ..
Fram og tilbake er like langt .. Men jeg sitter fast i tiden ..
Jeg har aldri følt meg så alene som .. Nå ..

Refleksjon ..

Kaosnatt .. Kaosuke, kaosdager, kaos kaos og atter kaos. Tankene spinner, jeg vet ikke lengre hvor skillet går, hvor grensen ligger. Den syltynne linjen jeg kunne holde meg til før. Jeg visste hvor den gikk, hvor den lå. Jeg visste det, så den med øynene til en blind, kunne føle den i vinden. Jeg kunne se den begravet under all snø, og flere lag jord. Jeg kunne se den uansett hvor blek og falmet den var, for jeg kjente den godt nok til å vite innstinktivt hvor den lå.
Men nå .. Kan jeg ikke se den lenger, øynene mine er blinde, sansene mine er svekket. Jeg kan hverken se den, føle den eller ane den.

Jeg vet ikke lengre hvem jeg er. Alt jeg gjør, sier, føler og vil defineres av sykdom. Det er ikke lengre bare meg på noen områder. Det er meg og sykdom. Alltid meg og sykdom, aldri mer alene. Jeg holder krampaktig fast i sykdommen. Jeg analyserer, hører på stemmene, visualiserer alle følelser gjennom selvskading og oppkast. Alt jeg gjør kan beskrives i bipolar. Jeg er aldri meg selv, alltid Linni og sykdom. Det er ikke lengre meg med sykdom, det er meg og sykdom. Meg og sykdom i ett.
Jeg påfører meg masker, masker i det uendelige. En maske for alle situasjoner. Jeg har glade masker, muntre masker, trygge masker, solide masker, negative masker, triste masker. Jeg har lært meg hvordan jeg kan få det falskeste smil til å virke ekte, troverdig. Jeg vet hvilke ord jeg skal bruke for at folk skal tro jeg har det bra, selv om verden egentlig raser rundt meg. Jeg vet hvilke situasjoner jeg må unngå, av redsel for å gjennomskues. Jeg vet hvilke klær som dekker alt, absolutt alt, uansett hva jeg gjør. Uansett hvilke bevegelser jeg gjør, hvilke ord jeg sier, hvilke tanker jeg gir fra meg. Uansett så er det aldri meg. Det er sykdom, masker, falske smil, løgner og bedrag. Jeg lyver daglig. Jeg bedrar alle jeg er glad i, jeg gir aldri slipp på maskene mine. Jeg husker ikke lengre hva glede var, kan ikke lenger definere lykke. Kan ikke huske følelsen av hygge. Langt mindre følelsen av trygghet, ro og tro på meg selv som menneske.
Jeg tenker i svart/hvitt. Det er ingen mellomting lengre. Jeg vil leve – og dø. Jeg vil le – og gråte. Jeg vil smile – og rase. Jeg vil sovne – og våkne. Det er ingen mellomting. Jeg er ikke deprimert, ikke direkte. Men jeg er ikke manisk heller. Jeg er ingenting .. Jeg er ikke lengre, jeg lever ikke. Jeg puster og eksisterer, men ingenting mer.

Jeg vet ikke hvem jeg er, jeg greier ikke forstå meg selv. Når ikke jeg kan forstå meg, hvordan kan da noen annen gjøre det ? Den eneste jeg kan forvente at skal forstå, er akkurat meg. Og når jeg ikke gjør det, er jeg fortapt. Ødelagt, utslitt, skutt og uthengt. Jeg kommer ingen vei. Ikke på denne måten ..

Har du noen sinne følt at det ikke kunne gå din vei ?
Da er du et steg nærmere å forstå meg. Et steg nærmere å forstå mennesket meg, et menneske i sinne, redsel og fortvilelse. Et menneske som føler seg ensom, alene, forlatt og glemt. Mennesket meg som er redd, ikke for hva du mener om meg, men for hva jeg kan gjøre mot meg selv. Jeg, om noen, vet av smertelig erfaring hva jeg er i stand til å gjøre mot meg selv, og det er en skremmende tanke. Når jeg tenker tilbake på piller, alkohol, kniver og togskinner setter det meg tilbake på ting jeg egentlig ikke ønsker å huske. Jeg ønsker ikke å huske disse tingene, det er for flaut. Jeg føler meg mindreverdig, jeg føler meg tråkket på. Ikke av noen, men av meg ! Det er jeg som tråkker på meg selv. Jeg vokste opp blandt mennesker som tråkket på meg, og når disse menneskene så forsvant ut av mitt liv, fortsatte jeg der de slapp. Jeg er så vant til å bli tråkket på, at jeg velger gjøre det selv om menneskene rundt meg ikke gjør det. Om ikke du rakker ned på meg, vil jeg gjøre det. Om du ikke skader meg, vil jeg gjøre det. Stol på mine ord, jeg legger ingen fingre mellom. Dette er sannheten. Uten sensur, så er det dette som er sannheten. Dette som er den stygge ulven på det uskyldige hvite papiret. Det er dette jeg før bare har greid å uttrykke i ord, dette jeg aldri før har turt å fortelle noen, disse tankene som har tatt fra meg den søvnen jeg egentlig trenger. Det er disse tankene som er skyld i at jeg har samlet opp piller i lange tider, nå har jeg nok til å vite at det vil være nesten en garantert død om jeg tar dem. Hvertfall om jeg svelger dem med vin. Det vil bli min sikre død, og jeg vet det. Hvorfor jeg ikke allerede har gjort det, har faktisk en så enkel forklaring som at jeg ikke er ferdig å skrive ennå. Jeg er ikke ferdig med å formulere mine siste ord på papiret, jeg har ikke lagt det i sine respektive konvolutter. Med meg selv vet jeg at jeg rett og slett ikke kan forlate denne verden uten å gi mine aller nærmeste mine siste ord, min ærlighet og la dem få muligheten til å forstå.
Men hva vil skje med meg når brevene er ferdig, og ligger i sine respektive konvolutter ? Er det over da, eller vil jeg fortsette å kjempe ? Jeg aner ikke .. Det går ikke min vei, og svaret på gåten ligger skjult i det dype mørket langt under meg ..

Jeg føler meg alene. Forlatt. Kastet ut i kulden, og fått døren stengt bak meg. Som om det eneste som venter meg er døden, utslettelse og evig mørke. Jeg burde kanskje ikke føle det på den måten, men når man først har sunket hen i en følelsekald, hjerteløs og brutal verden er det ikke lett å hindre seg selv i å føle .. Jeg føler ikke som jeg gjør fordi jeg ønsker det. Mine følelser er der fordi det er det eneste som føles riktig. Det føles som at det faktisk er dette jeg venter på, at jeg lever bare for å dø. Følelsen av mening er ikke lengre tilstedeværende, følelsen av samhold og kjærlighet er som blåst bort. Jeg sitter med følelsen av å ikke strekke til, ikke bety noe .. Jeg er mindreverdig, du betyr mer enn meg. På alle vis, i alle vinkler, på alle kanter og på begge sider.
Uansett hva jeg gjør eller ikke gjør så ender det med at det blir feil. Uansett hva jeg sier eller ikke sier så ender det med at det blir feil. Jeg føler meg hjelpeløs i situasjoner jeg før greide å mestre, jeg føler meg bortkastet i situasjoner jeg før var nødvendig. Når alt jeg gjør bare blir feil, blir livsmotet sakte men sikkert tæret bort. Jeg ønsker ikke lenger å leve, ønsker ikke å eksistere. Det høres brutalt ut, men i mine drømmer dør jeg, og jeg våkner med et smil om munnen. Jeg finner en syk form for ro i disse drømmene, jeg advares om hva som ubønnhørlig vil komme til å skje en dag, uansett hva jeg ønsker eller ikke. Vi skal alle dø en dag, noen av oss tidligere enn andre. Om jeg er en av dem som skal dø ung, så er det egentlig greit. Heller meg enn noen annen. Jeg er ikke redd for å dø, jeg ser på det som en befrielse som vil innhente meg en dag. En gang i framtiden. Den dagen jeg dør vil jeg slippe å sloss for meg selv lengre. Jeg vil slippe negative tanker, maniske handlinger, oppkast, blod og falske smil. Jeg kan legge fra meg maskene mine, og aldri påføre meg dem igjen. Jeg vil ikke lenger ha behov for dem, der jeg er. Det eneste stedet det er nødvendig med masker er her .. For at ingen skal kunne se Mennesket Meg.

Kanskje er det ingenting, men kanskje er det alt jeg er !